Presseetikk

Om First House, rykter og regler

Når pressen diskuterer presseetikk – og det gjør den jo hele tiden – kommer det til syne en veldig tro på reglenes betydning, og deres evne til å løse ethvert dilemma på en enkelt og autoritativ måte. Er du innenfor eller utenfor regelverket? Har du havnet på feil side av den røde streken? Det er det store spørsmålet. Og er det tvil, så ropes det på PFU. Da løses det hele, og du får det endelige svar.

Men verken journalistikken eller livet selv lar seg ordne og forstå i så ryddige former som en rendyrket regeletikk forutsetter. Alt kan ikke løses ved regler. I journalistikken er den enkelte sak unik. Den må bedømmes i lys av sin egen kontekst og sine nyanser. Hvor viktig er akkurat denne saken for samfunnet? Hvilke skadevirkninger kan den ha? For hvem? Hvor store skadevirkninger? Hvor tungt veier disse i forhold til gevinsten ved publisering? Hvor viktig er det å publisere den nå? Dette er avveininger som er unike for hver enkelt sak, og det kan være kompliserte avveininger. Det er selvsagt lettere å slå opp i regelboka, og tro at man finner svaret der. Men som etikk betraktet blir det litt for enkelt.

Et godt eksempel er VG-redaktør Torry Pedersens ”kontrollspørsmål” når han kritiserer Harald Stanghelles First House-artikkel: ”Ville noen annen aktør enn First House fått en slik behandling på et slikt grunnlag? Ville man skrevet om kongehuset basert på gode, men udokumenterte rykter?” Vel, det blir litt lettvint når man overfører et prinsipp om ikke å gjengi sladderhistorier om de kongelige til ikke å omtale tegn på en oppsiktsvekkende og hemmelig maktutøvelse i det norske samfunnet. First House kan ikke uten videre sammenlignes med en hvilken som helst ”annen aktør”. Torry Pedersens kontrollspørsmål innebærer å se bort fra sakens innhold og omstendigheter, for å tilpasse den til en enkel regel.

Troen på regeletikken har vært iøynefallende i denne ukens debatt omkring Harald Stanghelle, First House og Kina.

Først var det spørsmålet om samtidig imøtegåelse og Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 som ble trukket fram. I pressemeldingen fra First House som kom samme formiddag som Stanghelles kommentar, var klagen over manglende samtidig imøtegåelse et hovedpoeng. Kommunikasjonsbyrået vet at de er på relativt trygg grunn da, det er jo dette punktet PFU aller hyppigst slår ned på. Men heldigvis bleknet denne diskusjonen relativt raskt. Det ville jo være synd dersom debatten om First House, Kina og Nobelkomiteen skulle handle om samtidig imøtegåelse? First House har ikke akkurat problemer med å komme til orde, verken i denne saken eller i andre saker.

Deretter er det Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 som trekkes fram. Dette handler om kildekritikk og kontroll av opplysninger. Harald Stanghelle brukte formuleringen ”gode, men ubekreftede rykter” i sin artikkel. Det er jo for så vidt betryggende at andre pressefolk reagerer på dette som oksen på den røde kluten, og at de tar avstand fra å formidle rykter. Uttrykket var sikkert uheldig, og det skygger for den mulige kvaliteten på Stanghelles anonyme kilde(r). Men vi skal ikke glemme at vi her snakker om en kommentar, ikke en nyhetsartikkel.

Det Harald Stanghelle gjør, er å reflektere rundt observasjoner og hendelser i mediebildet den siste tiden, koble dette til det kommende ledervalget i Nobelkomiteen, og antyde mulige sammenhenger. Dette må etter min mening være lov i en signert kommentar. Det kan til og med være viktig. For tiden foregår det en intens debatt i maktens bakrom om disse spørsmålene. Stanghelle løfter dette fram i offentligheten.

Dagsavisen skriver på lederplass i dag: ”Kravet til sannferdige opplysninger og godt kildearbeid er selvsagt det samme for meningsjournalistikk som for nyhetsjournalistikk”. Nei, det er faktisk ikke det. I kommentarjournalistikken må det være rom for å stille spørsmål, reflektere fritt og antyde sammenhenger uten at det kreves den samme dokumentasjonen som i et nyhetsoppslag. I kommentaren må det også være større rom for å ta feil. ”Nyheten er hellig, kommentaren er fri”, er et hyppig sitert redaktørutsagn.

Mystikken rundt First House er det de selv som forårsaker, med sine hemmelige kundelister og skjulte lobbyaktivitet. De opererer i maktens korridorer for å påvirke, men det skal skje i det skjulte. Er det rart det blir spekulasjoner? Etter min mening er det litt firkantet å forvente at mediene skal være tause om dette inntil konkrete kundeforhold kan bevises, når byrået selv ikke ønsker å bidra til en slik avklaring.

Så må selvsagt nyhetsmediene – og gravejournalistene, hvis det fortsatt finnes noen der ute – prøve å dokumentere hva First House egentlig driver med.

(Denne bloggposten ble lagt ut på min gamle blogg for seks dager siden. Jeg tar den med over hit til min nye blogg.)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s