Objektivitet

Den nøytrale journalisten – finnes hun?

Det pågår en debatt om journalistisk objektivitet og nøytralitet, blant annet som følge av sommerens dekning av tragedien i Gaza.

Jeg vet ikke om forestillingen om den nøytrale journalist noen gang har eksistert. Det er i så fall en illusjon. Har noen virkelig noen gang ment at journalister ikke har meninger, følelser, sympatier og antipatier?

Nettopp fordi journalisten som person slett ikke er nøytral eller objektiv, så har journalistfaget opp gjennom årene utviklet metoder som skal sikre en mest mulig objektiv journalistikk.

Vi må skille mellom journalisten som person og journalistens arbeidsmetoder. Journalisten som person er faktisk et ganske alminnelig menneske, med meninger og følelser, av og til med sterke følelser overfor det som skjer – og som de altså skal rapportere om. De kan ikke klandres for det. Men journalistisk metode bygger likevel på et objektivitetsideal. Reporteren skal fortelle hva som skjer, ikke hva han synes om det som skjer.

Hva går denne journalistiske metoden ut på? Om dette er det skrevet omfangsrike lærebøker, men i all korthet kan vi nevne noen stikkord: En undersøkende tilnærming, kildekritikk, konsentrasjon om fakta; saklighet, nøyaktighet, relevante og kompetente kilder, et bredt kildegrunnlag, imøtegåelse og tilsvar, ingen egne kommentarer eller meninger.

Kan en journalist som stemmer SV dekke Høyre sitt landsmøte? Kan en troende kristen journalist dekke Human-Etisk forbund? Kan en journalist fra Oslo dekke ulvemotstanden i Hedmark på en troverdig måte? Kan en mann skrive om amming?

Ja, selvsagt, fordi de har en journalistisk metode. Journalistens person er uinteressant.

Hvorfor er dette så viktig i journalistikken? Fordi alle leserne, lytterne og seerne skal kunne ha tillit til journalisten og redaksjonen. Nyhetsbedriften trenger tillit hos alle publikumsgrupper, ikke bare hos dem som deler journalistens politiske ståsted.

Dette handler ikke om å skape en fasade som ikke samsvarer med personens egentlige karakter. Det handler om profesjonalitet. I enhver profesjon må yrkesutøveren legge visse begrensninger på seg selv, og forholde seg en «code of conduct» som er felles for yrkesutøverne. Dette gjelder enten du stemmer RV eller FrP, enten du støtter Hamas eller Israel. (Jeg går ikke her inn i diskusjonen om i hvilken grad journalister er en profesjon.)

Objektivitet handler om å komme nærmest mulig sannheten, og å gi et mest mulig realistisk bilde av virkeligheten. Det kan innebære nøytralitet og balanse – men ikke nødvendigvis. Journalisten bør selvsagt i utgangspunktet være nøytral når hun skal dekke et omstridt spørsmål, eller en sak med to stridende parter, – men bare så lenge hun er uvitende. Målet må jo være å undersøke hva som er korrekt, hva som er en rimelig og faktabasert forståelse av saken. Hvis journalisten lykkes med å klarlegge dette, så skal hun selvsagt fortelle det. Vi kan ikke forvente at journalisten skal være nøytral i forhold til rett og galt.

På samme måte med balanse: Det er viktig at journalisten sørger for at ulike parter og ulike kilder kommer til orde, og at saken blir belyst fra flere sider. Men kanskje vil journalisten se at noen kilder har tungtveiende argumenter, vesentlige fakta og god dokumentasjon, mens andre kilder kommer med mer lettvinte påstander, omgåelser, manipulering og kanskje endog usannheter.  I så fall må journalisten kunne påpeke at den siste kilden snakker usant. Vi kan ikke forvente at journalisten skal være balansert i forhold til godt og dårlig, eller i forhold til sant og usant.

– – –

Jeg har ingen problemer med å forstå at journalister som dekker krigen i Gaza sitter med sterke følelser og reaksjoner på det de ser og opplever. Når uskyldige barn sprenges i filler foran øynene dine, så er du da ikke nøytral til det! Du gråter, du blir rasende, alt annet er umenneskelig.

Men så finnes det altså ulike oppfatninger om ansvar, skyld og politikk rundt denne tragedien. Engasjementet og uenigheten rundt akkurat denne konflikten stikker spesielt dypt, også her i Norge. Desto viktigere blir det for nyhetsmediene å ta vare på sin profesjonalitet. Det er for eksempel ikke bra for medienes troverdighet når nyhetsreportere går ut med sterke angrep på publikumsgrupper som de er uenige med – ikke en gang når de samme publikumsgrupper kritiserer reporteren. Dette slår tilbake på hele redaksjonens troverdighet.

– – –

Til slutt: Bør journalister tilegne seg en mer vitenskapelig forståelse av begrepet objektivitet? Det er jo unektelig visse likheter mellom de to feltenes målsetting. I det anerkjente tidsskriftet «Journalism» ble det for få dager siden publisert en større undersøkelse om journalisters syn på objektivitet. Den stammer fra Tyskland, og viser at journalister og forskere stort sett er enige om at objektivitet er både ønskelig og oppnåelig. Men det er en viktig forskjell i forståelsen av begrepet: For journalistene betyr objektivitet «å la fakta tale for seg selv», mens for vitenskapsfolk innebærer objektivitet systematiske undersøkelser og transparente rapporter.

Jeg synes journalistenes svar i denne undersøkelsen minner om en noe ureflektert og utdatert «vi-speiler-virkeligheten»-holdning, mens vitenskapsfolkas svar peker på trekk som vi kjenner igjen i den virkelig gode journalistikken.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s