Terror

Terror i USA og Norge

Foto fra Wikimedia Commons.

Sandy Hook Elementary School, 12 dager etter skytingen. Foto fra Wikimedia Commons.

De fleste overlevende fra Utøya vurderte møtet med mediene som en positiv erfaring. Men for noen bidro det til posttraumatiske stressreaksjoner.

Dette er hovedkonklusjonen i en ny studie som er gjennomført av Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk Stress. Trond Idås fra Norsk Journalistlag har også bidratt til undersøkelsen som nylig ble presentert på kronikkplass i Aftenposten.

For norsk presse ble 22.juli 2011 en overveldende utfordring. De ledende nyhetsmediene har tidligere fått mye ros for måten de taklet denne utfordringen på. Mens utenlandske kolleger har kommet med kritikk mot de norske medienes tilbakeholdenhet, har holdningen her i landet stort sett vært at mediene fant en noenlunde riktig linje mellom hensynet til rask, bred og nær nyhetsformidling og hensynet til de rammede.

Funnene i denne studien samsvarer også med et studentarbeid utført ved Høgskulen i Volda, der personer som ble fotografert mens de lå skadet utenfor regjeringsbygget alle sier at de i etterkant aksepterer både fotografenes opptreden og bruken av de sterke bildene.

For et års tid siden var jeg til stede på et seminar ved Columbia University i New York, der amerikanske mediers dekning av skytetragedien i Sandy Hook i 2012 var tema. 20 voksne og 6 barn ble drept i denne tragedien. De journalistiske og presseetiske problemstillingene etter denne hendelsen er langt på vei de samme som etter 22.juli i Norge. Men konteksten er ulik: 22.juli var større i Norge enn Sandy Hook var i USA. I vårt land følte nær sagt alle og enhver seg sterkt personlig berørt av det som skjedd, og vi fikk et «eierforhold» til tragedien som naturlig nok satte sitt preg på mediedekningen.

Lokalbefolkningen og de rammede familiene i Sandy Hook følte seg invadert av pressen. Politisjefen J. Paul Vance fortalte på seminaret at de måtte oppnevne èn dedikert politikonstabel til hver av familene som ble rammet, for å holde pressen unna. Et annet problem formulerte han slik: «Hvordan skal vi få mediene til å gå hjem? Til en gang å ta kvelden? Til å gi oss fred? Det er et press å ha dem her, og nå har vi ikke mer å si!». Her henvender han seg først og fremst til de 24-timers nyhetskanalene. De må ha noe hele tiden, og har derfor et umettelig behov for naboer som kan tenke seg å snakke, uavhengig av hva de har å si – eller politi og myndighetspersoner som kan gjenta at de foreløpig ikke har noe mer å si.

Det er neppe noen i vårt land som vil kritisert omfanget av dekningen de første par ukene etter 22.juli. Den gikk som vi husker døgnkontinuerlig i mange dager. Men vi vet at noen av de overlevende og pårørende etter etter hvert begynte å føle det på samme måte som innbyggerne i Sandy Hook – at det ble for mye. Ikke minst var den enorme dekningen av personen ABB en belastning for noen. De ville møtt forståelse hos politisjef L. Paul Vance, som hele tiden har nektet å ta Sandy Hook-terroristens navn i sin munn, og som vil holde fast ved dette så lenge han lever.

Overlevende og pårørende opplever mediedekningen av tragedier forskjellig. Men det er viktig å vite at den linjen som norske medier la seg på etter 22.juli nå får tilslutning fra de fleste av de overlevende.

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s