Dokumentar

Dokumentaristens dilemmaer

NakkeskuddetPeter Øvig Knudsen er en dansk dokumentarist, journalist og forfatter. Han har de siste 10-15 årene utgitt flere dokumentarbøker som har vakt stor oppmerksomhet i Danmark, først og fremst på grunn av sine avsløringer og sitt oppsiktsvekkende innhold, men også på grunn av forfatterens metoder og publisistiske valg.

Øvig Knudsen er kanskje mest kjent for sine bøker om hvordan den danske motstandsbevegelsen etter krigen klarte å pynte på historien for å bekrefte og styrke sin heltestatus. Han har blant annet vist at det slett ikke bare var nazister og landsforrædere som ble rammet av motstandsbevegelsens likvideringer, som de siden har høstet heder og ære for. Noen av likvideringene var rene «feiltakelser», det vil si drap på helt uskyldige sivile mennesker. Øvig Knudsen har også skrevet om «Blekingegadebanden», en kriminell bande med en venstreradikal politisk profil som på 1970- og 80-tallet gjennomførte flere store væpnede ran i Danmark for å sende penger til den palestinske frigjøringsbevegelsen. Øvig Knudsen har vunnet en rekke priser for sitt arbeid.

Nå har Peter Øvig Knudsen kommet i tvil om han kan forsvare de etiske valgene han gjorde da bøkene ble skrevet. Han har derfor gitt ut en ny bok der han går sitt eget arbeid som journalist og dokumentarist nærmere etter i sømmene.

Dette handler om avtaler og forhandlinger med intervjuobjekter, og det handler om hvor nært og personlig man skal innlate seg med en kilde, – skal man «go native» som antropologene sier? Det handler videre om kildekritikk og kildenes selektive hukommelse – og kanskje også forfatterens? Vi vil alle ha en historie som «passer». Og ikke minst handler det om å såre og krenke andre mennesker, og berettigelsen for å gjøre dette.

Bokas litt pussige og tabloide tittel, «Nakkeskuddet», er hentet fra en beretning i en av Øvig Knudsens tidligere bøker. En dansk mann som pleide omgang med de tyske okkupanter under krigen ble skutt og drept av en dansk motstandsgruppe. Likvideringen skjedde mens drapsofferet satt på en restaurant og festet sammen med tyskerne. Det ble tatt et bilde av offeret på åstedet, liggende fremover på bordet med et pistolskudd i nakken. Dette temmelig grufulle bildet ble brukt på forsiden av Øvig Knudsens bok. Offeret er navngitt. Pårørende av den drepte reagerte sterkt på at bildet av deres morfar, liggende over et restaurantbord med blodet rennende fra et skuddhull i nakken, ble brukt på forsiden av en bok. De hadde selv aldri sett dette bildet tidligere, og kjente ikke til omstendighetene rundt morfarens død. Peter Øvig Larsen skriver om rettssaken som fulgte, og som han til slutt vant. Men en rettssak løser selvsagt ikke forfatterens etiske dilemma. For, som han skriver: «Dommen gjorde ikke væmmelsen, ydmygelsen og krænkelsen mindre for Gunnar Siims efterkommere – eller for de mange andre, som jeg siden gennem mitt arbejde skulle komme til at volde sorg».

Peter Øvig Knudsen har som prinsipp å omtale personer ved deres rette navn. Personene er jo navngitt i forfatterens kildemateriale, enten det er i domsutskrifter, politirapporter eller hos muntlige kilder. Dessuten er jo en persons identitet i mange tilfeller en vesentlig opplysning – og den er nødvendig for at journalistens historie skal kunne etterprøves. Men hva når personen fortsatt lever, og i årene etter den omtalte begivenheten har bygget seg opp en ny tilværelse, og hele livssituasjonen – familie, yrkeskarriere, økonomi – kan bli ødelagt om forhistorien blir kjent? Dette er situasjonen i et av dilemmaene som Øvig Knudsen beskriver.

Et annet er dette: Hvordan skal man fortelle et menneske som hele livet har trodd at faren var en frihetskjemper som gjorde en heltemodig innsats under krigen – og som har vært usigelig stolt av dette – at faren egentlig var en landsforræder?

Mange ønsker – av forståelige grunner – å stoppe en kompromitterende omtale av seg selv eller av en pårørende. Forfatteren skriver om harmen han har følt når det kommer truende brev fra en advokat, sendt til forfatterens privatadresse, med trusler om politianmeldelse, rettsforfølgelse og store erstatningskrav. Skal virkelig en selvhøytidelig advokat ved hjelp av juridiske paragrafer få hindre at sannheten kommer frem? Han skriver også om hvordan denne harmen mot advokaten lett kan føre til en bebreidelse – en urettferdig bebreidelse – av advokatens klient, altså forfatterens objekt, som jo er kommet i en svært vanskelig livssituasjon som følge av henvendelsen fra forfatteren.

Dette er en bok der min leseopplevelse endret seg underveis. Da jeg begynte å lese denne boka, forekom den meg å være en noe selvhøytidelig og innforstått utdypning av forfatterens egen karriere.  Men jeg måtte snart erkjenne at denne følelsen skyldes min egen manglende kunnskap om Peter Øvig Knudsens arbeid. Jeg forstod etter hvert årsaken til at Øvig Knudsens bøker har vakt slik interesse i Danmark. Det er store og oppsiktsvekkende historier han har fortalt. Hans bøker er en viktig dokumentasjon av nyere dansk historie. Forfatteren kan sikkert trygt forutsette at hans danske lesere kjenner hans tidligere bøker.

Det er interessant å lese hvordan Øvig Knudsen i ettertid reflekterer rundt sine egne etiske valg. De ulike spørsmål han tar opp har ikke noe «korrekt» og endelig svar; her handler det som regel om å veie motstridende hensyn opp mot hverandre. Ikke minst handler det om å forstå tyngden i andre menneskers lidelse.

Jeg er likevel uenig i noen av hans vurderinger, for eksempel rundt begrepet «objektivitet». Her mener jeg han unngår spørsmålets kjerne, dels ved temmelig arrogant å avfeie hele problemstillingen, og dels ved å repetere selvsagte erkjennelser som at journalisten er subjektiv, at journalisten gjør sine egne valg osv. På dette punkt har for eksempel Øvig Knudsens landsmann Lars Bjerg skrevet klokere ting.

Men Øvig Knudsens bok er forfriskende og engasjerende. Dokumentarbøker er jo ofte gjenstand for debatt og kritikk, og da går forfatteren som regel umiddelbart i forsvarsposisjon. Idéen med Øvig Knudsens bok er å gjøre det motsatte: å innta en selvkritisk posisjon, og å reflektere på nytt rundt tidligere bokprosjekter som har påvirket mange menneskers liv – både til det bedre og til det verre. Boka er et slags selvoppgjør, og i så måte fremstår den som klok, inspirerende og givende. Refleksjonene er lærerike og stimulerende. Etter å ha lest hele boka opplever jeg den som viktig – i likhet med hele Øvig Knudsens forfatterskap, som jeg nå har fått kjennskap til.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s