Journalistrollen

Profesjon og ambisjon. Om årets NJ-landsmøte.

I 1997 vedtok landsmøtet i Norsk Journalistlag å kaste ut informatører og kommunikasjonsrådgivere fra
organisasjonen. Formålet med en såpass brutal behandling av tidligere kamerater var å rendyrke og styrke den journalistiske profesjonen. Vedtaket står som en milepæl i norske journalisters profesjonalisering. Det er denne hendelsen Odd Raaum senere har karakterisert som «etisk rensing».

Til landsmøtet i Norsk Journalistlag i år forelå det et forslag om å reversere beslutningen fra 1997. Nå skulle informatører og kommunikasjonsmedarbeidere igjen få lov å være medlem i NJ. Bakgrunnen er selvsagt nedgangen i NJs medlemsmasse. Mens journalistene blir færre, blir informatørene flere. Norsk Journalistlag har behov for å opprettholde medlemstallet.  Derfor foreslo landsstyret å fjerne den paragrafen i vedtektene som slår fast at informasjonsmedarbeidere ikke kan være medlem.

Forslaget var omstridt, også innad i landsstyret. Og på landsmøtet nå i mars kom det frem sterke motforestillinger. Noen følte at det faktisk var deres identitet og selvbilde som ble rokket dersom organisasjonen åpner dørene for informatører. – Jeg kjente det rett i ryggmargen, var det en som sa. – Vær Varsom-plakaten gjelder hele livet mitt egentlig, sa en annen. Flere kjente journalister gikk sterkt imot endringene. For eksempel uttalte NRKs Ole Torp: – Info-folk driver med det motsatte av oss. De tildekker der journalister avdekker. Tenk om vi en dag får en info-type inn i en sentral leder-posisjon i NJ? Vi må ikke undergrave vår egen virksomhet ved å velge å ta inn info-folk. Stem nei!

Landsmøtet vedtok til slutt et noe moderert forslag. Du kan være medlem av NJ selv om du ikke har journalistikk som hovedyrke – såfremt du ikke jobber med medierådgivning og lobbyisme, da kan du ikke være medlem.

Hvorfor er noen imot at fagforeningen kan styrke seg ved å ta opp medlemmer fra tilgrensende yrker? Jo, fordi det er profesjonsdannelsen dette står om. En profesjon er en eksklusiv gruppe yrkesutøvere som utfører et samfunnsoppdrag, og som derfor er viktig for samfunnet. En profesjon har stor makt på sitt felt, ved at den «eier» faget; den definerer hva som er god yrkespraksis, og bestemmer (uformelt, i dette tilfellet) hvem som med rette kan bruke yrkestittelen. Det gir status å høre til det profesjonelle kollektivet.

Egentlig er ikke journalistene – og de har aldri vært – en ordentlig profesjon i sosiologisk forstand. For eksempel trenger du ingen bestemt utdanning for å bli journalist. Heller ikke trenger du noen offentlig godkjenning, slik tilfellet er med advokater, sykepleiere og politifolk.  Men fordi det følger status og fordeler med å være en profesjon, har journalistene ønsket å være det så langt som mulig. En offentlig autorisasjon av journalister er utenkelig, men de har bygget en sterk fagforening med tilnærmet full oppslutning, der medlemskortet – «pressekortet» – er det synlige bevis på at du er en ordentlig journalist. En felles utdanning for alle journalister er ikke ønskelig, men yrkesutøverne har formulert en omfattende profesjonsetikk som alle er forpliktet på, og som demonstrerer samfunnsrollen og samfunnsansvaret.

Journalistenes profesjonalisering er truet i dag. Gamle privilegier er i oppløsning. Ordstyrermakten i samfunnsdebatten er gått tapt. Det er blitt enkelt å drive journalistikk utenfor de store medieinstitusjonene. Det er også blitt uklart hvilken eksklusiv yrkeskunnskap den profesjonelle journalisten egentlig innehar, og hvilke ferdigheter som skiller henne fra de «uprofesjonelle». Andre behersker jo håndverket like bra! Hvem som helst kan starte nettavis og kalles seg journalist – og noen gjør det faktisk med stor suksess.

Desto viktigere blir det å fremheve det som kjennetegner den profesjonelle journalisten og det som er fundamentet for profesjonaliseringen. Det er først og fremst etikken og yrkesrollen. Den formulerte yrkesetikken definerer pressens samfunnsrolle, den beskriver samfunnsansvaret, og den understreker journalistens integritet og uavhengighet. Det var dette slaget stod om på NJs landsmøte.

Det står nok litt ymse til med profesjonsidentiteten blant norske journalister. Noen ser liten forskjell på sin egen yrkesutøvelse og det som informatører og PR-folk arbeider med. Men NJ har også en sterk fraksjon av medlemmer med et annet syn, som synes det er viktigere for fagorganisasjonen å markere fagets territorium enn å ha et høyt antall medlemmer.  De ønsker å holde på journalistikkens grunnleggende kjennetegn som uavhengig og kritisk.

(PS: Jeg er selv medlem i Norsk Journalistlag, og har vært det siden min pure ungdom, ca 1980, tror jeg :-)) 

Advertisements

1 reply »

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s