Mediejus

«…uten inngrep av offentlig myndighet»

Hvis politiet får grønt lys for å ransake redaksjlogo pstonslokaler og ta beslag i journalistisk materiale, kan kostnadene for samfunnet bli langt større enn gevinsten. Dette gjelder selv om formålet med ransakelsen er bekjempelse av mulig terror.

Politiet skal avdekke og bekjempe kriminalitet, og trenger vide fullmakter for å gjøre dette. Men politiet er ikke de eneste som avdekker kriminalitet og lyssky virksomhet. Pressen gjør det samme, over et langt bredere spekter enn politiet. I de journalistiske mediene er det ikke bare lovbrudd og forbrytelser som blir avslørt og belyst, men alle slags kritikkverdige forhold i alle deler av samfunnet: korrupsjon, maktmisbruk, forsømmelser, feilgrep, overgrep og lidelse. En kritisk og granskende journalistikk er en forutsetning for et sunt og godt samfunn.

Men hva skjer når politiet ransaker redaksjonslokaler og tar beslag i journalistisk materiale?

– Kildene mine trekker seg, sier filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen til Aftenposten. Han fikk for noen uker siden beslaglagt upubliserte opptak til en dokumentarfilm om det islamske ekstremistmiljøet i Norge. Nå er han usikker på om filmen lar seg realisere. Til Dagsrevyen sier Rolfsen: – Miljøet har lukket seg helt nå.

Det er altså dette som skjer. Politiets handlemåte ødelegger for journalistikken. Kilder som ikke vil snakke med politiet, men kanskje med en journalist de har tillit til, de vegrer seg nå for å snakke. Og samfunnet går glipp av informasjon som kan være viktig.

Nå har både Tingretten og Lagmannsretten gitt politiet medhold i denne saken. Begge rettsinstanser har slått fast at PST har rett til se de beslaglagte filmopptakene. Det er skuffende. Men saken er ikke avgjort, den er anket videre til Høyesterett.

Denne saken viser at kildevernet og tilgrensende hensyn ikke er godt nok beskyttet i norsk jus. Lovverket, som i hovedsak består av en paragraf i Straffeprosessloven og en tilsvarende bestemmelse i tvisteloven, er foreldet.

Det er lett å slutte seg til tanken om at politiet i tid med økt terrorfare må ha utvidede fullmakter for å avdekke terrorplanlegging. Men det er ikke slik at politiet er den eneste instansen som kan gi oss større trygghet. En fri presse er viktigere enn noen gang. Samfunnet trenger medier som dekker dagens aktuelle konflikter uten innblanding fra myndighetene. Vi trenger medier som tar imot informasjon fra personer som ikke ønsker å snakke verken med politi eller andre myndigheter; medier som om nødvendig kan love kildebeskyttelse.

«Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å (….) motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet». Slik innledes artikkel 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), som også har status som norsk lov.

Bestemmelsen ble brukt da menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg i 2010 behandlet en sak som har visse likhetstrekk med Rolfsen-saken. Et nederlandsk magasin, Autoweek, hadde laget en reportasje fra et ulovlig bilrace. Nederlandsk politi ransaket bladets redaksjonslokaler og beslagla upubliserte fotografier fra hendelsen. Ransakingen og beslaget var ifølge domstolen et brudd på EMKs artikkel 10. Det er selvsagt mange forskjeller mellom denne saken og den aktuelle norske saken. Men når menneskerettighetsdomstolen henviser til den såkalte «chilling effect» som oppstår når informanter ser at informasjon de gir til journalister faktisk havner hos politiet, så er det i høyeste grad relevant også i Rolfsen-saken. Når mennesker som sitter på viktig informasjon heller velger å tie enn å stille opp i en aktuell og viktig filmproduksjon, så taper hele samfunnet på det.

Advertisements

5 replies »

  1. «UPUBLISERT MATERIALE SKAL SOM EN HOVEDREGEL IKKE UTDELES TIL UTENFORSTÅENDE»

    Du skriver som vanlig godt om viktige presseetiske temaer, Svein. Men det vil være interessant å høre hva du mener om at pressen, når den finner det opportunt, selv utleverer upublisert materiale.

    Slik jeg ser det, har ikke pressen troverdighet i kampen for absolutt kildevern hvis journalister og redaktører utleverer upublisert materiale etter eget forgodtbefinnende, og når de selv er tjent med det. Men det var dette som skjedde da Høyesterett behandlet Aftenpostens anke i Morgan Andersens injuriesak 9. juni i år.

    En viktig side av kildevernet er håndtering av såkalt upublisert materiale. I ”Forarbeid til revisjon av Vær Varsom-plakaten” (1995) står det at

    ”Det er bred enighet om at råmateriale – det være seg notatblokk, fotografier, lydbånd eller film – ikke skal utleveres, under henvisning til kildevernet. Det upubliserte materialet må ha like sterkt kildevern som det publiserte.”

    Vær Varsom-plakaten har et eget punkt om dette:

    ”3.6. Av hensyn til kildene og pressens uavhengighet skal upublisert materiale som hovedregel ikke utleveres til utenforstående.”

    Hvis for eksempel NRK filmer en ulovlig demonstrasjon og politiet i etterkant ber om å få ikke-publisert råtape utlevert, vil NRK nekte dette med henvisning til kildevernet.

    Da Høyesterett behandlet Aftenpostens anke, leste avisens advokat Jon Wessel-Aas opp svar fra et upublisert intervju med en tidligere leder i Fredrikstad Fotballklubb for å sannsynliggjøre at Morgan Andersen kunne ha medvirket i en avtale som tilrettela for økonomisk kriminalitet, til tross for at han var sykemeldt i den aktuelle perioden. Svarene ble ikke godkjent i sitatsjekk.

    Wessel-Aas leste også opp notater fra intervjuet som journalisten skrev etter at Aftenposten ble klaget inn for PFU, og etter at søksmål var varslet.

    Utlevering av upublisert materiale skjedde også da en avdelingsleder ved nevrokirurgisk avdeling ved Rikshospitalet sendte en e-post til en TV 2-journalist. Her imøtegikk hun flere grove beskyldninger mot en navngitt nevrokirurg som TV 2 publiserte senere samme dag. Hun skrev blant annet at to tidligere ledere ved sykehuset hadde iverksatt en hevnaksjon mot kirurgen fordi han hadde varslet om kritikkverdige forhold. Den ene lederen arbeidet da som spesialrådgiver for sykehusets toppledelse. Avdelingslederen navnga lederne, og sa at de hadde gitt feil faktum i saken.

    TV 2 nektet å publisere noe fra denne e-posten. Men det TV 2-journalisten gjorde, var å sende e-posten til kommunikasjonsavdelingen ved Oslo Universitetssykehus, og derved til kommunikasjonsdirektør som satt i toppledergruppen ved sykehuset. Svaret fra kommunikasjonsavdelingen var at sykehuset ikke diskuterer personalkonflikter i media. Og TV 2 fulgte da ikke opp e-posten fra avdelingslederen.

    Avdelingslederen er en mellomleder som varslet om meget kritikkverdige forhold ved egen institusjon, og som rammet toppledelsen. TV 2 utleverte henne til institusjonens toppledelse, men unnlot å publisere hennes kritikk.

    Pressen kommer helt galt ut i kildevernsspørsmålet hvis redaksjoner utleverer upublisert materiale for å styrke egen sak, det være seg i egne reportasjer eller i rettssaker. Det synes urimelig at journalister og redaktører skal få et lovbestemt vern mot å oppgi kilder når de selv utleverer kilder for å oppnå en kortsiktig gevinst.

    • Hei Anders,

      Hvis en mediebedrift gir fra seg (eller leser opp i retten) upublisert materiale som kan røpe en anonym kilde, så er jeg enig med deg. Men det er jo ikke alt upublisert materiale som røper anonyme kilder.

      Du peker på to presseetiske prinsipper – eller regler – som henger tett sammen: Regelen om å beskytte en anonym kilde, og regelen om ikke å utlevere upublisert materiale. Vi må nyansere litt mellom disse to. De to prinsippene er ikke likestilt; – det ene er utledet av det andre. Hovedpoenget er kildevernet. Begrunnelsen for ikke å utlevere upublisert materiale er at det kan røpe kilder som skal beskyttes ( …det kan også finnes andre begrunnelser).

      Kildevernet i presseetikken er kategorisk. Regelen om ikke å utlevere upublisert materiale er ikke kategorisk (jfr VVP: «som hovedregel»). Det hender også at denne regelen brytes, se f eks http://kampanje.com/archive/2011/08/tilbyr-politiet-nrk-opptak/ , uten at det fører til kritikk.

      Når jeg og andre reagerer sterkt på at politiet foretar ransaking og beslag hos journalister, så er det fordi dette KAN innebære at kilder som er lovet anonymitet blir røpet. I mine øyne er det en litt annen situasjon når redaksjonen selv, etter å ha gjennomgått materialet og forsikret seg om at her er det ikke noe som trenger å beskyttes, gir fra seg dette når sterke grunner taler for det.

      Ina Lindahl mener for øvrig at regelen om ikke å utlevere upublisert materiale kanskje blir praktisert for strengt, jfr hennes bok om kildevern fra 2009 s.155.

      Det er ellers litt vanskelig å kommentere de to konkrete sakene du nevner. Jeg vil tro at det jeg skriver ovenfor er relevant for Morgan Andersen-saken. I det andre tilfellet med TV 2 avhenger vel mye av om avdelingslederen bad om anonymitet.

      • Hei igjen, Svein

        Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 3.6 lyder altså som følger:

        ”3.6. Av hensyn til kildene og pressens uavhengighet skal upublisert materiale som hovedregel ikke utleveres til utenforstående.”

        Ut fra ditt svar til meg, ovenfor, synes det som om du mener at forutsetningen for at et presseorgan kan rammes av dette punktet, er at noen som har bedt om anonymitet, er blitt avslørt, eller at kilder som skal beskyttes, kan bli røpet.

        BØR VVP 3.6 UTGÅ?
        Hvis det er slik at anonymitetsløfte er en forutsetning for at VVP 3.6 skal slå inn, er vel punktet strengt tatt unødvendig og bør utgå, ettersom plakatens punkt 3.5 sier i klartekst at navn på kilder som har gitt opplysninger i fortrolighet, ikke skal oppgis:

        ”Oppgi ikke navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet, hvis dette ikke er uttrykkelig avtalt med vedkommende.”

        Kildevernet er også knesatt i punkt 3.4:

        ”Vern om pressens kilder. Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon.”

        HVA SIER DE PRESSEETISKE KILDENE OM VVP 3.6?
        Det eneste jeg finner i forarbeidene (innstillingene ved VVP-revisjoner) om VVP 3.6, er det Vær Varsom-komiteen (VV-komiteen) ved Gunnar Gran skriver i ”Forarbeid til revisjon av Vær Varsom-plakaten” (1995), s. 49/50:

        ”Det er bred enighet om at råmateriale – det være seg notatblokk, fotografier, lydbånd eller film – ikke skal utleveres, under henvisning til kildevernet. Det upubliserte materialet må ha like sterkt kildevern som det publiserte. (…) VV-komiteen er enig i at det er viktig å følge en streng praksis her, fordi medienes representanter ikke må oppfattes som redskaper for noen part (selv ikke de som representerer samfunnet). (…) Det vil hemme pressens arbeidsmuligheter og skade pressens troverdighet hvis noen part oppfatter pressen som allierte med den annen part, eller mener at pressen her har en dobbeltrolle. (…) Hovedregelen er altså at upublisert materiale ikke skal utleveres til utenforstående, altså i første rekke ingen andre enn den som har skaffet seg materialet og har råderetten over det”.

        VV-komiteen nevner intet her om at VVP 3.6 først slår inn når en kilde som er blitt lovet/har rett til anonymitet, blir avslørt i det upubliserte materialet. Det som derimot vektlegges, er at ”medienes representanter ikke må oppfattes som redskaper for noen part”.

        PRESSENS TROVERDIGHET OG UAVHENGIGHET
        ”Av hensyn til kildene og pressens uavhengighet”, står det altså i VVP 3.6. Ettersom kildevernet som sådan er ivaretatt i VVP 3.4 og 3.5, synes VV-komiteen og VVP-forfatterne å mene at det først og fremst er ”pressens troverdighet” og uavhengighet som skal ivaretas i VVP 3.6 ved spørsmål om utlevering av upublisert materiale. Av den grunn er hovedregelen ”at upublisert materiale ikke skal utleveres til utenforstående”. Slik jeg forstår VV-komiteen, er det derfor ”Det upubliserte materialet må ha like sterkt kildevern som det publiserte”.

        Du skriver at prinsippet om at upublisert materiale ikke skal utleveres, er utledet av prinsippet om at anonyme kilder skal beskyttes. Men ifølge VV-komiteen, og vel også ordlyden i punkt 3.6, synes prinsippet om ikke-utlevering av upublisert materiale også å være utledet av prinsippet om at pressens troverdighet og uavhengighet skal beskyttes.

        SPRINGENDE PUNKT: KAN UTLEVERING SKADE KILDEN?
        Slik jeg forstår VVP 3.6, er kildevernet relevant her i betydningen av at utlevering av upublisert materiale ikke skal skje når dette kan skade kilden. For hvis kilden skades ved slik utlevering, kan pressen mistenkes for å ha en dobbeltrolle, svekke egen troverdighet og derved få sine arbeidsmuligheter begrenset.

        FREDRIKSSTAD BLAD FIKK KRITIKK FOR UTLEVERING AV UPUBLISERT MATERIALE
        I PFU-sak 173/04 klaget Bjørn Drillestad på at Fredriksstad Blad (FB) ikke tok inn et leserinnlegg, men i stedet viste det frem til personer innlegget omtalte. PFU uttalte at

        ”Når det gjelder klagepunktet om «framvisning» av det upubliserte leserinnlegget, står påstand mot påstand med hensyn til hvordan dette skjedde og om hvor mange som fikk del i informasjonen. Fredriksstad Blads ansvarlige redaktør har bekreftet at han diskuterte innholdet med en av de omtalte, og at han da også oppga forfatterens navn. Utvalget finner det rimelig at redaksjonen vil foreta undersøkelser før man setter et kontroversielt leserbrev på trykk. Men utvalget mener, i tråd med redaktørens egen beklagelse, at det var uheldig at han oppga forfatterens navn. Det vises til Vær Varsom-plakatens punkt 3.6, der det heter: «Av hensyn til kildene og pressens uavhengighet skal upublisert materiale som hovedregel ikke utleveres til utenforstående.» Fredriksstad Blad har opptrådt kritikkverdig.”

        Her har vi altså et eksempel på utlevering av upublisert materiale fra en kilde som ikke var lovet anonymitet. Drillestads leserbrev var ment for publisering, han ønsket at hans meninger skulle bli offentliggjort.

        Når FB fikk kritikk og ikke ble felt for brudd på god presseskikk, synes forklaringen å være at påstand stod mot påstand i spørsmålet om hvordan utleveringen skjedde, og hvor mange som fikk del i informasjonen. Hadde Drillestad kunnet dokumentere at flere fikk del i informasjonen, og også fått vite at det var han som var forfatteren, er det rimelig å anta at FB ville blitt felt.

        JON WESSEL-AAS-EKSEMPLET
        Slik jeg forstår deg, Svein, mener du at eksempelet fra Morgan Andersen-saken ikke er i strid med VVP 3.6 fordi kilden hadde gitt et intervju, og ikke var blitt lovet anonymitet. Kildens navn er Morten Huth, som var konstituert i Andersens stilling som leder i Fredrikstad Fotballklubb. Han ble intervjuet av Aftenposten-journalist Morten Vik i desember 2011.

        7. mars 2012, etter at Morgan Andersen hadde klaget Aftenposten inn for PFU og varslet søksmål, skrev journalist Vik en e-post til Aftenposten-redaktør Morten Abel der han ga sin upubliserte versjon av svar han påstod Morten Huth hadde gitt. Det var denne e-posten Aftenpostens advokat Jon Wessel-Aas la frem for Høyesterett.

        I e-posten gjengis spørsmål til Huth og hans svar på dem. På spørsmålet om han hadde hatt kontakt med Andersen da han var sykemeldt, svarte Huth (som han gjorde på fem andre spørsmål): ”Ingen kommentar”. Under dette svaret skrev Marius Vik en fotnote . Denne fotnoten leste Wessel-Aas opp i Høyesterett:

        ”FOTNOTE: Huths opprinnelige svar på det siste spørsmålet, som han beklagligvis ikke ville la stå dagen etter, var som følger: ”Ja, Morgan og jeg pratet en del sammen i den perioden, både om fakturaer og avtaler, det var helt naturlig”.”

        ”Det medfører ikke riktighet at jeg har sagt noe slik”, sier Morten Huth i dag.

        Vi har altså følgende situasjon: Journalist Vik tar et par måneder etter intervjuet med Morten Huth en kikk i sin notablokk (eller i sin hukommelse). Her påstår han å finne et svar fra Huth, men som han og Aftenposten ikke kunne publisere fordi, som han påstår, Huth ikke ville stå ved det. Men presseadvokat Jon Wessel-Aas utleverte det upubliserte svaret da han i full offentlighet leste det opp i Høyesterett, et svar som passet fint inn i hans forsøk på å få Aftenposten frikjent i en ærekrenkelsessak.

        I ”Forarbeid til revisjon av Vær Varsom-plakaten” (1995) skriver VV-komiteen på s. 49 også følgende om VVP 3.6:

        ”Derfor er det også ønskelig at pressefolk som er med i embeds medfør i tilspissede situasjoner, ikke bør avgi vitneprov i noen form.”

        Wessel-Aas brukte altså journalist Marius Viks skriftlige uttalelse om intervjuet med Morten Huth som vitneprov for å unngå at Aftenposten skulle bli dømt for ærekrenkelser.

        TV 2-EKSEMPELET
        Mitt andre eksempel handlet om en avdelingsleder ved Rikshospitalet som sendte en e-post til TV 2 der hun fortalte om meget kritikkverdige forhold ved egen institusjon, og som rammet toppledelsen. TV 2 unnlot å publisere noe som helst av hennes kritikk, men sendte i stedet hennes e-post til sykehusets toppledelse.

        Det prinsipielle i situasjonen synes her å være tilnærmet identisk med den i PFU-sak 173/04, der Fredriksstad Blad fikk kritikk. Men det er en vesentlig forskjell i de faktiske forhold: Det er dokumentert at TV 2 viste frem e-posten for et større antall personer (OUS’ kommunikasjonsavdeling og toppledelse), og at kildens navn ble oppgitt (TV 2 sendte Reinlies e-post i sin helhet til kommunikasjonsavdelingen).

        Det er vanskelig for å forstå at TV 2s håndtering av e-posten er presseetisk uproblematisk bare fordi avdelingslederen ikke hadde bedt om anonymitet. Hvis en mellomleder varsler en redaksjon i e-post om noe sterkt kritikkverdig i toppledelsen, skal hun da måtte påregne at redaksjonen sender e-posten i sin helhet til toppledelsen, men uten å publisere noe av innholdet?!

        Det var TV 2s krimjournalist Jens Christian Nørve som mottok e-posten fra avdelingslederen. Halvannen time etter at Nørve sendte Reinlies e-post til OUS’ kommunikasjonsavdeling, fikk han svar fra OUS:

        ”Vi diskuterer ikke personalkonflikter i media, verken nåværende ei heller flere år gamle slik som denne, og beklager eposten under. De ansatte ved sykehuset skal være trygge på at sykehusledelsen ikke diskuterer dem i media.
”

        Dagen etter skrev Nørve følgende i en e-post om sin håndtering av Reinlies e-post:

        ”Det er tydelig at Sissel Reinlies epost til TV 2 like før sending i går ikke skulle ha vært sendt. Da vi i formiddag ønsket mer informasjon/dokumentasjon rundt påstanden om hevnaksjon fikk vi i stedet en beklagelse for at eposten ble sendt.”

        TV 2 gjorde altså aldri noe mer med informasjonen Reinlie ga dem. Det krimjournalist Nørve derfor sa her, er følgende:

        ”Toppledelsen i institusjonen der du er mellomleder, sier at varslings-eposten du sendte hit til redaksjonen, ikke skulle vært sendt. For vi sendte den like godt til toppledelsen, vi, og nå beklager toppledelsen at den ble sendt. Så da kan nok ikke vi i redaksjonen gjøre noe med innholdet i eposten din. Vi er nødt til å gjøre som toppledelsen i institusjonen sier. Det er bare å beklage, men sånn er det.”

        TV 2-journalistene Sophie Lund Aaserud, Hanne Taalesen og Nørve har i Skup-rapporten ”Bak hjerneteppet” beskrevet i detalj hvordan de fikk store mengder konfidensiell informasjon fra, som de selv skriver, ”sentrale personer ved sykehuset”. Informasjonen ble brukt i en voldsom kampanje på over 70 hardtslående nyhetssaker mot en tidligere varsler, dr. Per Kristian Eide ved nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet:

        ”Vi har flere møter med sentrale personer ved sykehuset. På grunn av kildebeskyttelsen kan vi ikke gå nærmere inn på hvem disse er, eller hvor vi møtte dem.” (“Bak hjerneteppet”, kap. 9.18)

        “Vi får tilgang på e-postkorrespondanser, tidligere undersøkelser som sykehusledelsen har gjennomført av trykkmålingene, og vi får gjennomganger sykehuset har gjort av Eides forskning. Vi får forskjellige dokumenter fra flere forskjellige kilder,” (“Bak hjerneteppet”, kap. 9.18)

        At en mellomleder rykker ut med sterk kritikk av toppledelsen i en så stor institusjon som OUS Rikshospitalet, regnes normalt som en viktig sak med stor nyhetsverdi. Hvorfor ville ikke TV 2 gjøre noe med kritikken? TV 2-journalistene gir oss svaret i egen Skup-rapport:

        ”Men, tre kvarter før saken skal gå i hovedsendingen 21.00 kommer det en e-post til Jens fra klinikkledelsen. Klinikksjef Olav Røise og avdelingsleder Sissel Reinlie skriver at de mener hele saken, som vi har brukt et halvt år på å avsløre baserer seg på en hevnaksjon fra to leger ved avdelingen – som de navngir. De hevder at dette er en direkte konsekvens av den store konflikten på avdelingen i 2009. De krever at vi bruker
 dette sitatet i saken. En 
udokumentert påstand
 (fra en arbeidsgiver) om
 en hevnaksjon som skal
 være iverksatt av to
 ansatte navngitte leger.” (”Bak hjerneteppet”, kap. 10.3) [Klinikkleder Olav Røise har i ettertid ikke villet vedstå seg e-posten]

        TV 2 hadde brukt et halvt år og store redaksjonelle ressurser (blant annet seks reportasjereiser til utlandet) på å avdekke det de trodde var en stor skandale. Så får de høre at ”hele saken, som vi har brukt et halvt år på å avsløre, baserer seg på en hevnaksjon”. Men avdelingsleder Reinlies e-post rev ikke bare bort teppet under TV 2s største gravejournalistiske satsning i 2012. Hun avslørte også navnene på TV 2s mest sentrale anonyme kilder.

        Vi vet i dag hvem disse kildene er på grunn av dokumentfalsk og TV 2-journalistenes uforsiktige skryt i egen Skup-rapport. TV 2 viste frem flere dokumenter i tv-innslagene der de to kildenes navn systematisk var fjernet, mens andre navn ikke var fjernet. Den ene av de to var på det aktuelle tidspunktet spesialrådgiver for toppledelsen. Den andre la igjen digitale spor da han tok et større antall ulovlige utskrifter av pasientjournaler, journaler som ifølge Skup-rapporten ble utlevert til TV 2 i samme tidsrom fra anonym kilde, og senere vist frem i tv-innslag.

        MOTIV FOR OG KONSEKVENS AV UTLEVERING AV UPUBLISERT MATERIALE MÅ VEKTLEGGES I DEN PRESSEETISKE VURDERINGEN
        Et presseorgan kan ha ulike motiver for å utlevere upublisert materiale. I den ene enden av skalaen: Å opplyse publikum om en sak av stor offentlig interesse. I den andre enden er motivet kun å fremme mediehusets egne interesser.

        Når upublisert materiale utleveres, behøver det ikke ha noen konsekvenser for noen. På den andre siden av skalaen kan slik utlevering påføre enkeltpersoner større eller mindre skade.

        Hvis et presseorgan ut fra egeninteresse er tjent med å utlevere upublisert materiale, og slik utlevering samtidig skader den som ga fra seg materialet, kan presseorganet mistenkes for å ha en dobbeltrolle. Da svekkes tillitten til pressen, og dens troverdighet settes på spill. Og da bør VVP 3.6 slå inn med full tyngde.

        Jon Wessel-Aas- og TV 2-eksemplene har for det første det til felles at mediehusene Aftenposten/Schibsted og TV 2/Egmont hadde en sterk egeninteresse i å utlevere det upubliserte materialet. Aftenposten for å unngå å bli dømt i en injuriesak, TV 2 for å slippe å publisere informasjon som ville slått bena under pressekanalens største gravejournalistiske satsning i 2012.

        For det andre har de to eksemplene det til felles at utleveringen av upublisert materiale påførte kildene som hadde gitt Aftenposten og TV 2 informasjon, skade. Wessel-Aas’ opplesning av et upublisert intervjunotat har utvilsomt skadet Morten Huths omdømme. Han sier da også i dag at han aldri har sagt det Aftenposten/Wessel-Aas påstår at han gjorde.

        For Sissel Reinlie er situasjonen den at hun la seg ut med toppledelsen, men uten at hun oppnådde det hun ønsket med sin modige handling: Å få belyst de kritikkverdige forholdene som toppledelsen var involvert i. Hvis TV 2 ikke ville publisere hennes kritikk, skulle TV 2 ikke sendt e-posten hennes til sykehusets toppledelse.

        KONKLUSJON
        ”Av hensyn til kildene og pressens uavhengighet skal upublisert materiale som hovedregel ikke utleveres til utenforstående.” Dette er altså ordlyden i VVP 3.6. Og i ”Forarbeid til revisjon av Vær Varsom-plakaten” fra 1995 står det at

        ”VV-komiteen er enig i at det er viktig å følge en streng praksis her, fordi medienes representanter ikke må oppfattes som redskaper for noen part (…) Det vil hemme pressens arbeidsmuligheter og skade pressens troverdighet hvis noen part oppfatter pressen som allierte med den annen part, eller mener at pressen her har en dobbeltrolle.”

        I Jon Wessel-Aas- og TV 2-eksempelene er det etter min mening nettopp dette som har skjedd. I det første eksempelet ble journalist Marius Vik og hans upubliserte materiale et redskap for Aftenposten/Schibsteds interesser i en rettslig prosess.

        I TV 2-eksempelet allierte TV 2 seg med personer i sykehusledelsen som hadde mye å hevne på ”den store skurken” i TV 2s ”hjerneforskningsskandale”-saker, dr. Per Kristian Eide. Eide fikk i 2010 status som varsler etter at han og hans kolleger hadde varslet om en klinikkleders rusmisbruk. Han kritiserte sykehusledelsen for ikke å følge opp varslingene, noe som førte til at han fikk endringsoppsigelse. Det endte med at Helsetilsynet grep inn. Klinikklederen mistet legelisensen og sin stilling (men ble ”sparket opp” til spesialrådgiver for toppledelsen). En avdelingsleder fikk ikke fortsette i stillingen, og sykehusledelsen fikk ifølge VG ”knusende kritikk” for ikke å ha fulgt opp varslingene. Eide fikk til slutt en offisiell takk for sin innsats som varsler.

        Når så ny avdelingsleder Sissel Reinlie ved nevrokirurgisk avdeling gir informasjon til TV 2 om en hevnaksjon fra dem som ble rammet av varslingene, ”outer” TV 2 henne ved å gå rett til toppledelsen med kritikken. Og etterkommer så sykehusledelsens ønske om at kritikken ikke skal publiseres.

        Vi har her to klare eksempler på at medienes representanter ble redskaper for en sterk part og inntok en dobbeltrolle. Utleveringen av upublisert materiale har skadet pressens troverdighet, og hemmet pressens arbeidsmuligheter.

        Når det blir kjent for en større krets at Aftenpostens forsvarsadvokat, Jon Wessel-Aas, leser opp et intervjuobjekts påståtte, men upubliserte svar i Høyesterett, hvilken innvirkning vil dette få på publikums syn på pressens troverdighet og uavhengighet?

        Når det blir kjent for en større krets hvordan TV 2 håndterte e-posten fra avdelingsleder Sissel Reinlie, er det da grunn til å tro potensielle varslere vil tenke seg om både to og tre ganger før de går til pressen med sin informasjon og sin kritikk? Er norsk presse tjent med dette?

        Hvis ikke VVP punkt 3.6 om utlevering av upublisert materiale slår inn i saker som Wessel-Aas- og TV 2-eksemplene, er punktet verdiløst og bør utgå. Da er det redusert til staffasje som pressen pynter seg med, men som ikke har reell betydning.

        Og, som jeg skrev i mitt første innlegg her, hvis medienes representanter utleverer upublisert materiale når de selv er tjent med det, men som skader kildene, mister pressens kamp for absolutt kildevern troverdighet.

  2. Hei Anders,

    Her var det mye, og jeg har ikke anledning til å svare grundig på alt du tar opp. Men her er noen kommentarer:

    Det handler altså om punkt 3.6 i VVP: «Av hensyn til kildene og pressens uavhengighet skal upublisert materiale som hovedregel ikke utleveres til utenforstående.»

    Nei, jeg mener ikke at «forutsetningen for at et presseorgan kan rammes av dette punktet, er at noen som har bedt om anonymitet er blitt avslørt». Det blir for smalt.

    Jeg tror VVPs paragraf 3.6 har flere formål. Det viktigste er å sikre kildevernet, ved å hindre at kilder som er lovet anonymitet blir røpet mer eller mindre uforvarende. Et annet formål er å markere pressens uavhengighet. Det kan skade potensielle kilders tillit til en redaksjon dersom det skapes et inntrykk av at redaksjonen går andres ærend, eller har en annen agenda enn publisering. Det kan skje ved at informasjon overleveres til f eks politiet, andre myndighetsorganer, eller egentlig til hvem som helst. Noen har også pekt på et tredje formål med denne bestemmelsen, som har med pressefolks sikkerhet å gjøre. For eksempel kan fotografer på jobb risikere trakassering hvis noen får inntrykk av at fotografene er løpegutter for politiet.

    Paragrafen 3.6 kom inn i VVP i 1994, og har stått uforandret siden. (Kildevernet har vært med i plakaten mye lengre.) Kort tid etter at 3.6 ble vedtatt oppstod en viktig sak på dette feltet, nemlig Aftenpostens publisering av bilder fra et sammenstøt mellom to motorsykkelklubber som kom i krangel i Oslo. Politiet krevde disse bildene utlevert, fordi de mente det kunne bidra til etterforskningen av en drapssak i Drammen. Aftenposten nektet å utlevere bildene, og saken gikk helt til Høyesterett. Redaktøren ble dømt til å betale en bot.

    Som Gunnar Gran skriver i innlegget du viser til: Det upubliserte materialet må ha like sterkt kildevern som det publiserte. Men upublisert materiale impliserer ikke alltid kildevern, og det er vel en årsak til at paragraf 3.6 ikke er kategorisk formulert slik som bestemmelsene om kildevern.

    Jeg forstår ikke helt det du skriver om at «det springende punkt» er hvorvidt utlevering kan skade kilden. Poenget er ikke å unngå skadevirkninger for kilder sånn generelt. Mye journalistisk publisering er skadelig for en kilde, og likevel fullt forsvarlig og nødvendig. Kildevernet handler ikke om å verne enhver kilde mot skadevirkninger. Det handler om retten til i visse tilfeller å være anonym, og trygghet for at et løfte om anonymitet holdes.

    Jeg har for øvrig ikke uttalt meg om Morgan Andersen-saken. Jeg har registrert at denne saken har vært gjennom flere rettsinstanser, og at Andersen i Høyesterett ikke fikk medhold i sine krav mot Aftenposten. Det er tidkrevende å sette seg inn i den nærmere argumentasjonen fra partene i denne store saken, og det har jeg ikke anledning til nå. TV 2-saken som du omtaler er også en svær sak, mildt sagt. Jeg konstaterer at TV 2 ble felt for flere presseetiske brudd da denne saken var oppe for PFU, men de ble altså ikke felt på det klagepunktet som gjelder upublisert materiale. Det er mulig at det finnes en inkonsistens hos PFU mellom denne saken og saken du nevner fra 2004. Det er i så fall ikke første gangen at det skjer.

    Etter å ha lest innlegget ditt, har jeg også lyst å si at regler og paragrafer løser faktisk ikke alt. I alle situasjoner er det et element av skjønn og konkret vurdering. Slik er det ikke bare i presseetikken, men faktisk også i jussen: Tross alt arbeid som legges ned i å etablere presise lovbestemmelser, så ender juridiske drøftelser gjerne ofte opp med at svaret «beror på en konkret vurdering av den enkelte situasjon» eller hva det er de pleier å si, juristmiljøet har sine faste formuleringer her. Men dette gjelder selvsagt enda mer i etikken. Presseetiske regler peker på viktige hensyn, men de gir ikke presise svar for enhver situasjon. Skjønn og tolkning av situasjonen spiller en stor rolle. Her må vi også leve med ulike meninger – etikken har ingen «fasit», selv om PFU-systemet kan gi inntrykk av det.

    Om 3.6 bør ut av VVP? Nei, jeg synes nok paragrafen har en funksjon, ikke minst i en tid da kildevernet er sterkt truet av skjult elektronisk overvåkning. Dessuten er bestemmelsen en del av pressens kamp for å sikre full rett til kildebeskyttelse i lovverket, noe man dessverre ikke har i dag.

  3. Jeg skal heller ikke bruke tid på å gå i rette med Anders Cappelens utlegning av saken mellom Morgan Andersen og Aftenposten, der jeg var Aftenpostens prosessfullmektig og hvor Aftenposten ble rettskraftig frifunnet ved Høyesteretts dom i juni i år. Det innebærer at jeg heller ikke vil imøtegå feilaktige fremstillinger av de faktiske detaljene

    Det jeg vil si er at jeg fullt ut deler Svein Bruraas’ utlegninger av anvendelsesområdet for VVP 3.6. Den har som formål å verne om 1) kilders identitet (der hvor kilder enten er lovet anonymitet eller pressen av andre grunner har valgt å ikke identifisere kilder) og 2) pressens uavhengighet fra utenforstående.

    Det eneste jeg vil si konkret om Aftenpostens tilfelle, er at det der utelukkende var tale om å dokumentere for retten hva som hadde passert i det journalistiske arbeidet overfor én av redaksjonens kilder. Det var snakk om en åpen kilde (altså ikke noe som berørte kildevernet) og det var snakk om avisens egen fremleggelse for retten av hva en kilde som i egenskap av å ha vært avhørt som vitne i alle rettsinstansene, på flere sentrale punkter hadde endret forklaring underveis, opprinnelig hadde sagt til journalisten, i henhold til journalistens egne notater om et intervju. Ganske ukontroversielt, med andre ord – og langt utenfor VVP pkt 3.6 og VVP for øvrig, for den saks skyld.

    Dette er helt parallelt med det som skjer i svært mange saker både for PFU og for domstolene, der for eksempel en klager/saksøker hevder at vedkommende ikke ble gitt mulighet for samtidig imøtegåelse med hensyn til en eller flere beskyldninger rettet mot han/henne i en artikkel. Da er det en selvfølge at pressen, for å dokumentere kommunikasjonen mellom redaksjonen og vedkommende kilde forut for publisering, legger frem utskrifter av korrespondanse, opptak av samtaler/intervjuer, notarer og annet (som regel upublisert) materiale. Det er selvfølgelig ikke noe som berører VVP pkt 3.6 (med mindre man samtidig direkte eller indirekte røper identiteten på en annen, anonym kilde).

    Jon Wessel-Aas

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s