Uncategorized

Journalistutdanning – en komplisert historie

Birgitte Kjos FonnBirgitte Kjos Fonn: 50 år med journalistutdanning. En historie om akademiseringen av et yrkesfag. Cappelen Damm 2015.

Journalistutdanningen i Oslo fylte 50 år i fjor høst. Det er en begivenhet som fortjener en bok. Den 300 sider lange beretningen om «akademiseringen av et yrkesfag» (jfr bokas undertittel) er en innholdsrik beskrivelse av den kronglete og humpete veien fra sekstitallets journalistakademi til dagens forskningsbaserte høyskoleutdanning, innlemmet i Høgskolen i Oslo og Akershus.

«Journalisthøyskolen» – som i en periode var skolens offisielle navn – har vært en omdiskutert institusjon. Den har vært gjenstand for både interne og eksterne kontroverser. Forholdet mellom teori og praksis i utdanningen har vært tema for vanskelige disputter mellom skolen og en bransje preget av utdanningsskepsis, der begrepet «halvstuderte røvere» lenge var uttrykk for et personalpolitisk ideal. Politisk engasjement og radikalisering blant studenter og lærere har også satt tillitsforholdet mellom skole og bransje på prøve. I tillegg kommer de store endringene i journalistikken, som utdanningen både må tilpasse seg og innta et kritisk-analytisk forhold til. Det har vært krevende.

Forfatteren, Birgitte Kjos Fonn, har gjort en grundig og god jobb. Jeg mener likevel at når man først satser såpass mye på å lage en historisk dokumentasjon av journalistutdanningens første 50 år, så burde man valgt en forfatter som ikke er ansatt ved skolen. Kjos Fonn har vært lærer ved utdanningen i ti år. En forfatter med noe mer distanse til det som skal beskrives, ville hatt færre forstyrrende hensyn å ta.

Dessuten har forfatteren hatt en «referansegruppe» som støtte, bestående av fire nåværende eller nylig avgåtte lærere ved skolen. Alle har de spilt viktige roller i deler av den historien som fortelles. Dette bidrar også til at leseren blir litt i tvil om hvilke forventninger vi skal ha til boka. Er det et festskrift, en hyllest, eller en historisk skildring med et kritisk blikk? «Fortellingen» om journalistutdanningen vil variere alt etter ståsted. Det finnes selvsagt mange fortellinger om journalistutdanningen. Hvilken er det vi får høre her?

Boka er likevel på mange måter blitt et interessant og lesverdig stykke historieskriving. Det skyldes først og fremst at forfatteren har hevet blikket og knyttet sin fortelling til journalistikkens utvikling i Norge de siste femti år. Hun har gjort et vellykket overordnet grep der fagutvikling er nøkkelordet, og der spenningen mellom utdanning og bransje er et hovedperspektiv. Journalistutdanningen har vært drivkraften i akademiseringen av det gamle yrkesfaget, og sørget for at faget i dag har en naturlig plass i universitets- og høyskolesystemet. Dette er en utviklingen som ikke uten videre har vært applaudert fra bransjens side. Men samtidig har det foregått en profesjonalisering av journalistyrket, med presseorganisasjonene som drivkraft. De to leirene har ikke alltid vært enige, langt derifra, men de har vært avhengig av hverandre. Her har vært både gjensidig mistillit og samarbeid.

Dette brede perspektivet gjør boka til noe langt mer enn et internt jubileumsskrift. Den er et vektig og viktig bidrag til forståelsen av journalistyrkets utvikling i Norge de siste 50 år.

Så får vi heller bære over med den til tider noe panegyriske omtalen av forfatterens kolleger, og av det preget av forsvarsskrift som fremstillingen noen steder har: Det var ikke så ille som kritikerne hevdet…

Selv om forfatteren har brukt både ansatte og tidligere studenter som kilder, inneholder boka lite om dagliglivet ved skolen. Her er få levende skildringer fra hverdagen. Det meste handler om utredninger, samarbeidstiltak, strategiske diskusjoner og beslutninger – og om lærernes akademiske prestasjoner. Etter min mening ville boka blitt morsommere og mer engasjerende om det anekdotiske hadde fått noe mer plass. På plussiden er imidlertid bildene. Boka inneholder et fint tilfang av bilder fra studentlivet ved skolen opp gjennom årene.  For øvrig er selvsagt arkivmateriale en viktig kilde. I siste del av boka blir sakspapirene litt for synlig. Fortellergrepet går tapt, og vi får en detaljert og byråkratisk beskrivelse de siste års samarbeids- og sammenslåingsprosjekter.

Boka er nok mest interessant for oss som har hatt en eller annen relasjon til norsk journalistutdanning de siste tiårene. Men den vil også bli stående som en viktig referanse for fremtidig historieskriving og analyser av journalistikkens utvikling i vårt land.

 

 

Advertisements

Kategorier:Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s