Fagbok

En bokanmeldelse og litt til

(Denne bokomtalen ble først publisert på nettstedet journalisten.no 07.06.2016.)

 

Halvard Helle og Vidar Strømme (red.):Kommentarutgave bilde

«Kommentarutgave til Vær Varsom-plakaten»

Cappelen Damm forlag 2016.

 

Pressens Faglige Utvalg ligner mest av alt på en domstol. Utvalget tar imot klager på mediene, og den som har brutt det presseetiske regelverket blir felt. Her handler det om seier eller tap, om fellelse eller frifinnelse. Rettskilden er Vær Varsom-plakaten. Enhver fellelse skal ha være hjemlet i regelverket.  Som i rettssalen er saksbehandlingen basert på kontradiksjonsprinsippet. Ofte er det en advokat som har ført anklagen i pennen, og noen ganger er det en advokat på andre siden av bordet også, som på vegne av det innklagede mediet «legger ned påstand om frifinnelse».

Hva er da mer naturlig enn at to jurister skriver en kommentarutgave til Vær Varsom-plakaten?

Lovkommentaren er en velkjent sjanger på det juridiske felt. En ny lov har ikke helt satt seg før den har fått sin lovkommentar fra en eller flere jurister med kompetanse på lovområdet. I denne ferske kommentarutgaven er det altså Vær Varsom-plakaten som er lovteksten. De eventuelle betenkeligheter som er knyttet til å juridifisere presseetikken, feier forfatterne unna i to setninger i forordet. Her understrekes det at «PFUs håndheving av det presseetiske regelverket er ikke rettslig bindene».

Presise og nyanserte observasjoner

Ut fra sine premisser har forfatterne på mange måter gjort en god jobb. Tolkningene av det presseetiske regelverket er gjennomgående kloke og treffende. Dette gjelder hele bredden av temaer og problemstillinger som Vær Varsom-plakaten dekker. Forfatterne har studert en rekke relevante PFU-saker, både av eldre og nyere dato, for å vise hvordan PFU selv anvender Vær Varsom-plakaten. Her har de gjort et omfattende arbeid. Kommentarene er preget av det juridiske blikkets presise og nyanserte observasjoner.

I samsvar med lovkommentar-sjangerens konvensjoner er bokas disposisjon identisk med lovteksten. Hvert punkt i Vær Varsom-plakaten blir etter tur systematisk kommentert. Noen ganger gir kommentarene nyttige oppklaringer og presiseringer, bakgrunn og forståelse. Dette gjelder for eksempel omtalen av kildevernet, og kommentarene til plakatens litt vage men viktige punkt 4.1 om saklighet og omtanke. Andre ganger er kommentarene lite mer enn en parafraserende repetisjon av plakaten.

Det er nyttig at boka trekker inn lovbestemmelser og rettsavgjørelser der dette er relevant. Men iblant tipper det litt over, og forfatterne kommenterer lovverk og rettspraksis mer enn Vær Varsom-plakaten og PFU. Dette skjer for eksempel i omtalen av privatlivets fred, der det brukes adskillige sider på å kommentere diverse rettsavgjørelser i norsk og europeisk rett. Vi får blant annet innblikk i Høyesteretts dom og fellelse av Se og Hør i den såkalte Big Brother-saken, men PFUs avgjørelse i samme sak – som var frifinnelse, altså motsatt – nevnes ikke.

Noen innvendinger

Boka er preget av lovkommentarens tradisjonelt nokså tunge og tørre skrivestil. Det gjelder også omtalen av enkeltsaker. Nyhetssaker som havner i PFU kan som kjent være både fargerike og dramatiske, og av og til morsomme, men slike uvesentligheter er effektivt fjernet i denne bokas fremstilling. Her står abstraksjonen og sakligheten i høysetet. Casene er til tider så kortfattet omtalt at de kan være vanskelig å skjønne. Språkføringen er ikke blomstrende. Boka inneholder ingen illustrasjoner, heller ikke når tema som Content Marketing, tekstlike annonser eller bildeetikk omtales. Rent verbale beskrivelser av saker hvor det nettopp er det visuelle som reiser en etisk problemstilling, er krevende for leseren.

Enkelte steder kan det se ut som at arbeidet har skjedd med noe hastverk. Dette gjelder for eksempel når begrepet integritet sidestilles med «rettslige habilitetsbestemmelser». Nei, integritet og habilitet er ikke det samme. Det er ikke kritikkverdig å være inhabil, men det er definitivt kritikkverdig å mangle journalistisk integritet. Noe feilslått blir det også når den kjente saken mellom Dagbladet og Øystein Stray Spetalen – som Spetalen vant både i PFU og i retten – brukes som case på manglende samtidig imøtegåelse og indirekte identifisering. Nei, saken handlet ikke om det, den handlet om manglende kildekritikk og faktakontroll. Og ikke minst: Omtalen av det såkalte referatprivilegiet «fremstår ikke som klar», for å bruke forfatternes eget språk. Her er det vanskelig å oppfatte i hvilke tilfeller forfatterne mener den juridiske referatretten gjelder, og hvordan den forholder seg til presseetikkens ulike bestemmelser.

Etikk som «jus light»

Utgivelsen av «Kommentarutgave til Vær Varsom-plakaten» er en anledning til å reflektere litt over forholdet mellom jus og etikk. Det er jo slik i en rekke yrker og bransjer at yrkesetikken manifesteres i form av en kodeks, et etisk regelverk. Ofte er det også etablert et faglig råd eller utvalg som håndhever retningslinjene og påtaler brudd, i noen tilfeller med disiplinære sanksjoner. En yrkesetisk kodeks kan være knyttet til lov eller forskrift. Slik er det for eksempel med advokatenes etiske retningslinjer, og i en noe annen variant: de danske regler for god presseskikk. For norsk presse har det vært viktig at kodeksen ikke skal ha noen formell kobling til lovverket. Dette har med pressens frihet fra staten å gjøre. Selvdømmeordningen skal fullt ut leve opp til sitt navn.

Men samtidig har pressens selvdømmeordning med tiden fått et preg av å være «jus light», jfr innledningen i denne artikkelen. Det har trolig vært nødvendig for å oppnå den effektiviteten og ryddigheten som preger det presseetiske systemet i dag, og som er grunnlaget for at systemet nyter en relativt stor tillit. På den annen side innebærer det en sterk begrensning av yrkesetikkens sfære. Etikken faller sammen med et antall formulerte varsomhetsregler.

Men å passe på at yrkesutøverne ikke bryter en liste med regler kan jo aldri være noe endelig mål for yrkesetikken. En profesjonsetikk handler først og fremst om å oppfylle et samfunnsoppdrag. Det handler om kvalitet i yrkesutøvelsen, om å utføre sitt arbeid til samfunnets og medborgernes beste. Her spørres det etter pågangsmot, klokskap og dristighet like mye som varsomhet og regeltroskap. Men da er vi også langt utenfor regelverkets og klageorganets rekkevidde.

Den journalistiske yrkesetikkens kjerne og viktigste innhold er uttrykt i Vær Varsom-plakatens kapittel 1, om pressens samfunnsrolle. Her står det hva pressen skal gjøre, mens resten av plakaten består av forsiktighetsregler. Men ingen medier blir noen gang felt for brudd på Vær Varsom-plakatens kapittel 1. I boka «Kommentarutgave til Vær Varsom-plakaten» blir denne delen av presseetikken raskt forbigått. Ti av 270 sider er viet til Vær Varsom-plakatens kapittel 1.

I den juridiske tankeverden er medienes ansvar kun negativt, det handler om hva man ikke kan gjøre. Pressen kan bare trekkes til ansvar for krenkelser og skader den har forvoldt. Den kan ikke holdes ansvarlig for manglende oppfyllende av sin samfunnsoppgave, for «unnlatelsessynder» eller for dårlig journalistisk kvalitet. I den etiske tankeverden må begrepet ansvar oppfattes annerledes, og omfatte også det siste.

Hva annet mister vi når yrkesetikken reduseres til et sett med regler? Vi mister etikkens innebygde usikkerhet og ambivalens, der ulike resonnementer, verdier og prioriteringer kan lede fram til ulike konklusjoner. Det vanskelige dilemmaet mellom to motstridende hensyn som begge er viktige, får i klageorganet plutselig sitt endelige og enkle svar. Den unike og sammensatte saken som fordrer en bred etisk fornemmelse av fasetter og kontekst, blir generalisert og abstrahert slik at den passer til en regel. Det journalistiske dilemmaet som fordrer profesjonell erfaring, godt skjønn, kunnskap og klokskap, blir redusert til et ja/nei-spørsmål.

Positivt jurist-engasjement

Forskjellen på jus og etikk er altså ikke bare den at det ene er rettslig bindene, det andre ikke. Forskjellen er heller ikke at det ene håndteres av staten og det andre av bransjen selv. Forskjellen er langt dypere enn som så.

Disse refleksjonene er i og for seg ingen kritikk mot boka «Kommentarutgave til Vær Varsom-plakaten». Den er skrevet på sine premisser, og det er flott at jurister melder seg på i presseetisk debatt og fagutvikling. Dessuten har den presseetiske kodeks og det som kalles «god presseskikk» blitt et stadig viktigere element innenfor ytringsjussen de senere år, ikke minst i avgjørelser fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Det betyr at jurister må engasjere seg i presseetikk.

Men for presseorganisasjonene er det kanskje et aldri så lite tankekors at det er blitt naturlig å skrive en lovkommentar til Vær Varsom-plakaten? Skjønt, jeg tror heller at presseetikkens representanter er litt stolt over denne utgivelsen, og tar den som en anerkjennelse av selvdømmeordningens status.

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s