Abstract

(Dr.avhandlingen ble forsvart og godkjent under disputasen i april 2009, ved Universitetet i Bergen. Avhandlingen er publisert digitalt på Bora, forskningsarkivet ved UiB. Jeg har også fått trykket opp et antall papireksemplarer som er til salgs for kr 200. Nedenfor gjengis et abstract.)

 

Kriminaljournalistikkens etikk.

PFU-uttalelser belyst fra tre moralfilosofiske posisjoner

Avhandling for graden dr.philos.  Universitetet i Bergen

Av Svein Brurås 

 

ABSTRACT: 

I avhandlingen kobles praktisk journalistisk yrkesetikk med moralfilosofisk teori. Uttalelser fra Pressens Faglige Utvalg analyseres ved hjelp av tre ulike moralfilosofiske teorier: diskursetikk, dydsetikk og nærhetsetikk. Formålet med prosjektet er for det første å finne den autoriserte presseetikkens mer eller mindre skjulte moralfilosofiske karakteristika, og dernest å undersøke de tre teoriers anvendbarhet på et presseetisk materiale.

Pressens Faglige Utvalg er opprettet for å overvåke og fremme den etiske og faglige standarden i norsk presse. Utvalget behandler klager mot mediene og avgir uttalelser om eventuelle brudd på ”god presseskikk”. Materialet som er gjenstand for analyse i dette prosjektet er samtlige PFU-uttalelser om kriminaljournalistikk i perioden fra 1972 til 2006, i alt 602 uttalelser.

Pressens Faglige Utvalg står i mange klagesaker overfor en presseetisk problemstilling som involverer tre ulike hensyn, nemlig individets beskyttelse veid opp mot samfunnets nytte og ytrerens frihet. De tre hensyn favoriseres av hvert sitt teorigrunnlag: Individets beskyttelse er et omsorgsetisk hensyn som finner støtte i moderne nærhetsetiske teoridannelser med et sterkt fokus på det sårbare enkeltmennesket. Samfunnets nytte uttrykker en konsekvensetisk tenkemåte med eldgamle aristoteliske røtter; den er opptatt av både yrkesutøverens karakter og det gode samfunn. Ytrerens frihet er en diskursetisk grunntanke og uttrykker en forutsetning for den rasjonelle og sannhetssøkende offentlige samtale. Hvilket av de tre hensyn PFU legger mest vekt på kan variere; her er det mange forhold som spiller inn. Studien viser imidlertid at det autoritative yrkesetiske organet i norsk presse er sterkt preget av diskursetiske tenkemåter. Utvalget er opptatt av prosedurale normer for den offentlige samtale, og legger mindre vekt på journalistens karakter og ”dyder” og på journalistikkens kvalitet. Tendenser til nærhetsetiske refleksjoner finnes i PFU-uttalelsene, men de må ofte vike for andre hensyn.

Diskursetikkens sterke posisjon i presseetikken kommer først og fremst til uttrykk i en oppfatning av journalistikken som en rasjonell diskurs om allmenne spørsmål med sikte på kollektiv normdannelse og med adgang for alle. PFU og redaktørene fremhever pressens rolle som både arena for den frie samfunnsdebatten og som leverandør av tema og kunnskap slik at borgerne kan delta. Sannhetshensyn er viktigere enn partshensyn. De hyppigst brukte begrunnelsene i PFUs avgjørelser er typisk diskursetiske normer som samtidig imøtegåelse, krav til kildebredde, kontroll av opplysninger og balanse. Men diskursetikken lanserer også aktuelle og relevante korrektiver til journalistikken som PFU sjelden eller aldri berører. Ikke minst er dette knyttet til problemstillinger rundt skjulte informasjonsstrømmer fra strategiske kilder, journalisters nære relasjoner til maktkilder og manglende metodisk åpenhet. Dette bidrar til at diskursen ikke er åpen og ”herredømmefri”, slik diskursetikken forutsetter.

Dydsetikken er til stede i de presseetiske refleksjonene i hovedsak på én måte, nemlig ved PFUs og redaktørenes oppfatning av pressens informasjonsansvar og derav følgende samfunnsnytte. Pressen har et ideelt mål for sin virksomhet, nemlig å oppfylle publikums ”berettigede informasjonsbehov”. For øvrig står den ”autoriserte” presseetikken på mange måter i motsetning til en dydsetisk moraloppfatning – først og fremst ved at PFU begrenser yrkesetikkens felt til et antall formulerte regler, og ser bort fra spørsmål og hensyn som ikke er dekket av regelverket. Bredden i det etiske univers forsvinner. I dydsetisk lys kan vi konstatere at det i PFUs forståelse av presseetikken er oppstått et påfallende skille mellom etikk og kvalitet. En dydsetisk forståelse av presseetikken innebærer at den gode journalist står i sentrum, og den gode journalist er noe ganske annet enn den som aldri blir tatt i regelbrudd. Det yrkesetiske apparat synes i liten grad å ha rom for betraktninger om journalisters karakter som yrkesutøvere og om ”standards of excellence” i utøvelsen av yrket.

Nærhetsetikken representerer et nytt og lite utviklet perspektiv i journalistisk yrkesetikk. Vel har presseetikken alltid vært opptatt av hensynet til personvernet, og PFU har kontinuerlig fremholdt viktigheten av å unngå ”unødige skadevirkninger” for enkeltmennesker som følge av journalistisk publisering. Avveiningen kretser om hva som er unødig. Nærhetsetikken vender imidlertid oppmerksomheten bort fra publiseringsreglene og er i stedet opptatt av yrkesutøverens møte med det sårbare enkeltindividet – og at dette møtet faktisk i noen situasjoner fordrer helt andre responser enn det som ellers følger av journalistisk profesjonsetikk. Den distanserte, kjølige, konsekvensnøytrale og observerende profesjonsrollen er i noen tilfeller ikke forsvarlig. Nærhetsetikkens radikale alternativ er for det første å se det unike mennesket løsrevet fra alle kategorier og roller – kildetyper, narrative figurer og merkelapper – som journalisten ellers forholder seg til, og for det andre å tillate og anerkjenne den subjektive, emosjonelle og partiske responsen fra journalistens side i den konkrete situasjon.

Nærhetsetikken er vanskelig å anvende i en virksomhet som nødvendigvis må ha en sosialetisk rettferdighetsetikk i sin grunnmur. I dette prosjektet argumenteres det for at nærhetsetikken i visse situasjoner – når journalisten møter et sårbart enkeltmenneske i krise – bør gis fortrinnsrett.

Utviklingen fra 1972 til 2006 i perioden er ikke entydig med hensyn til styrken i og prioriteringen av de tre ulike etiske refleksjonsmåtene. Ulike utviklingstrekk trekker i ulike retninger. I store trekk viser de presseetiske erklæringene fra PFU og redaktørene en relativt høy grad av stabilitet og konsistens i perioden.

Den tydeligste bevegelsen har vi sett i forhold til journalistikkens estetiske og visuelle sider. Mens PFU for noen år siden insisterte på å holde spørsmål om dimensjonering, form og ”presentasjon” utenfor den institusjonaliserte presseetikken, er dette i løpet av perioden blitt trukket inn i den presseetiske sfære. Utvalget begynte å legge vekt på både publikums og ikke minst det berørte enkeltmenneskets subjektive opplevelse av et medieoppslag. Dette kan forstås som en bevegelse bort fra en diskursetisk tenkemåte og over mot dydsetiske og nærhetsetiske refleksjonsmåter.

En annen observasjon trekker imidlertid i en annen retning: Pressens rettigheter er blitt hyppigere og mer kraftfullt uttrykt i nyere PFU-uttalelser enn tidligere. Dette står i motsetning til en kommunitaristisk og dydsetisk opptatthet av publikums behov og av samfunnets krav på tjenester av en viss kvalitet. Det er stor forskjell på at avisen har rett til å skrive om en sak og at den oppfyller sitt samfunnsoppdrag ved å publisere saken. En profesjonsetikk konstitueres ikke av yrkesutøvernes behov og rettigheter, men av et samfunnsoppdrag.

Nærhetsetiske trekk synes å ha blitt noe mer fremtredende i løpet av perioden. Dette gjelder særlig i spørsmål om journalistisk atferd i innsamlingsfasen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s