Bokanmeldelse: Privatlivets ufred

Ambisiøst om ”privatlivets ufred”

 

Carl-Erik Grimstad: Privatlivets ufred. Når ord og bilder krenker. Kristiansand: IJ-forlaget 2008.

(Denne anmeldelsen ble publisert i Norsk Medietidssskrift nr 1/2009)

 

Carl-Erik Grimstad kan mye om privatlivets fred og ufred i mediene, og han mener mye om det. Han har skrevet en innholdsrik, engasjert og engasjerende bok om emnet. Boka handler om kongelige, om artister, TV-stjerner og andre kjendiser i fortid og nåtid, – i mindre grad om alminnelige mennesker som brått befinner seg i nyhetsbildet og mer eller mindre frivillig får sitt privatliv eksponert i pressen. Vi får et historisk tilbakeblikk på blant annet dronning Victorias kompliserte forhold til engelsk presse, men først og fremst aktuelle skildringer av blant annet prinsesse Märtha Louises og Caroline av Monacos nappetak med pressen. Grimstad drøfter medieomtalen av Sven O. Høiby, Espen Høiby og Marius; eksponeringen av Ole Gunnar Solskjærs familie, Big Brother-deltakere og Fredrikstad-ordføreren i Bandidos-klær samt publiseringen av bilder fra et norsk kjendisbryllup – blant annet.

Grimstad er opptatt av medieeksponeringens begrunnelse og berettigelse ikke bare for kjendisen selv, men også for vedkommendes barn og andre som befinner seg innenfor ”kjendiskraftfeltet”.

Pressens Faglige Utvalg behandler mange – og stadig flere – klagesaker som handler om menneskers privatliv. Men i rettssystemet forekommer slike saker sjelden. I 2007 ble totalt tre saker brakt inn for domstolene med henvisning til Straffelovens bestemmelse om krenkelse av privatlivets fred. Carl-Erik Grimstad trekker imidlertid også inn andre tilgrensende lovbestemmelser i sine drøftinger, som for eksempel injurie-lovgivningen og opphavsrettslovens bestemmelser om ”retten til eget bilde”. De senere år har forholdet mellom pressen og menneskers privatliv vært gjenstand for til dels kontroversielle avgjørelser ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, noe Grimstad vier stor oppmerksomhet.

Jeg har litt problemer med å sjangerbestemme boka ”Privatlivets ufred”. Den er for det første en dokumentasjon og fyldig beskrivelse av symbolsterke cases som belyser medienes forhold til det private. Den er også en debattbok, med forfatterens mange og ofte forfriskende synspunkter på pressens praksis, presseetikk og pressejus. Endelig er den en rapport fra et forskningsprosjekt der forfatteren har satt seg det ambisiøse mål å svare på følgende problemstilling: ”Når kan det være journalistisk sett aktverdig å krenke et enkeltindivid eller en gruppe mennesker ved uten samtykke å overvåke eller oppsøke disse og/eller formidle informasjon i tilknytning til deres privatliv?”.

Forfatterens brede tilnærming til temaet er både bokas styrke og svakhet: Her er så mange perspektiver som skal introduseres, så mange ideer og innspill som skal utforskes og så mange resonnementer som skal gjennomføres.

Som dokumentasjon av aktuelle saker fra de senere år er boka nyttig og velskrevet. Den inneholder blant annet et interessant innblikk i pressens arbeidsmetoder, politilekkasjer og identifiseringspraksis i Espen Høiby-saken. Boka gir også en grundig presentasjon av den såkalte Caroline-dommen fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, en dom som har vært mye diskutert de senere år. Grimstad mener denne dommens betydning ”kan ikke overdrives”. Vel, det tror jeg den kan, men innføringen i saksgangen, problemstillingen og de juridiske argumentene i denne saken er nyttig. Dommer ved EMD er i dag som kjent bindende for norsk rett, og Caroline-dommen har vært relevant blant annet i to høyesterettsdommer vedrørende Se og Hør de siste par år.

Som debattbok er ”Privatlivets ufred” lesverdig og relevant, men også noe uryddig – dels fordi premissene for forfatterens argumenter og synspunkter ikke alltid er like klare, og dels fordi bokas resonnementer til tider er i overkant utbroderende og vidløftige. Som forskningsprosjekt har studien metodiske svakheter. Forfatteren gir oss ingen begrunnelse for sitt utvalg av materiale, og heller ingen refleksjoner over hvilken metode som best kan gi svar på prosjektets problemstilling. Resultatet blir blant annet en manglende distinksjon mellom deskriptive og normative tilnærminger.

Boka inneholder et vell av litteratur-referanser, over et bredt spekter. Her er sitater og innspill fra fagområder som jus, filosofi, psykologi, sosiologi, medievitenskap, økonomi, historie – og ikke minst fra skjønnlitteratur. I tillegg kommer fyldige gjengivelser fra den alminnelige samfunnsdebatt, i innland og utland. Mye av det er interessant og opplysende til temaet, men jeg tror likevel prosjektet ville tjent på å innta et noe mer avgrenset og klarere definert ståsted for analysen. Alternativt kunne bidragene fra de ulike fagområder vært håndtert mer adskilt og systematisk; det ville gjort det lettere for leseren å holde oversikt.

Men det er et juridisk perspektiv som dominerer. Det som fremstår som Grimstads normative autoritet er først og fremst internasjonale rettskilder. Hans bedømmelse og kritikk av norsk presseetikk og Pressens Faglige Utvalg skjer med referanse til konvensjonstekster om menneskeretter, EU-resolusjoner og dommer fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Dette innebærer at store deler av hans refleksjoner er av rent juridisk karakter, men det fører også til at presseetikken langt på vei håndteres som om den var jus. PFU-uttalelser blir vurdert etter en juridisk målestokk, det vil si om de er i samsvar med overordnede rettskilder (lover og dommer). Grimstad legger til grunn at presseetikken skal holde seg ”på rett side av jussen”, og synes å anse presseetikken nærmest som en presisering av jussen.

Forfatteren synes i det hele tatt å ha stor tro på juridiske reguleringer av pressens adferd og publisering. Hans kritikk av det norske presseetiske systemet er preget av dette. Når Høyesterett kommer til et annet resultat enn PFU i spørsmålet om Se og Hør har krenket privatlivet til to tidligere Big Brother-deltakere, så karakteriserer Grimstad dette som ”et hardt slag mot selvjustisordningen” og som et tegn på en selvjustis-ordning i krise. Det må være å ta for sterkt i. Et alternativt synspunkt er at Pressens Faglige Utvalg nettopp ikke er en domstol og at presseetikken henter sine ressurser andre steder enn i lovverket. Når PFU en sjelden gang kommer til et annet resultat enn rettssystemet, kan det tvert imot være et sunnhetstegn og en indikasjon på at utvalget – tross sine domstol-lignende trekk – ivaretar andre hensyn og refleksjonsmåter enn de juridiske.

I samme spor ligger forfatterens kritikk av PFU i en sak der Se og Hør ble bebreidet for å ha fotografert prinsesse Märtha Louises datter Maud Angelica på hesteryggen i Lommedalen, i strid med foreldrenes ønske. Carl-Erik Grimstad mener at PFU-uttalelsen i dette tilfellet er uklar, og at saken med fordel kunne vært ført for retten, fordi ”det kunne ha gitt oss en prinsipielt viktig kilde for tolkningen av barns rettigheter overfor mediene”. Vel, nå er presseetikk langt mer enn å få nedfelt en dom om hva som er rett og galt. Den eventuelle uklarheten i PFU-uttalelsen signaliserer at utvalget har vært i tvil, – men slik er jo etikken: den inneholder ambivalenser, gråsoner, motstridende hensyn – som ikke løses ved en entydig og autoritativ ”dom”. Det er ikke sikkert at flere rettsavgjørelser er det som skal til for å løse de etiske problemene og dilemmaene som journalistikken står overfor.

Tross en del innvendinger og spørsmålstegn: Det er på mange måter en klok bok Carl-Erik Grimstad har levert. I den grad boka vil bli lest av pressefolk, vil den heve bransjens refleksjonsnivå på det presseetiske og pressejuridiske felt.

En tilbakemelding til forlaget er at en bok av denne type, som omhandler en lang rekke aktuelle saker, dommer, personer og tema, bør ha en stikkordliste.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s