Bokanmeldelse: Kommentaren – en sjanger i endring

 

Anmeldelse av Birgit Røe Mathisen og Lisbeth Morlandstø: Kommentaren – en sjanger i endring

Av Svein Brurås

Den journalistiske kommentaren i en ny tid

(Denne anmeldelsen ble først publisert i Norsk Medietidsskrift 4/2016) 

Den tolkende, kommenterende og noen ganger aktivistiske meningsjournalistikken har alltid hatt en sentral plass i mediene. Når sjangeren har økt i omfang de senere år, henger det delvis sammen med den økonomiske krisen i nyhetsmediene. Det er billigere å produsere meninger enn undersøkende journalistikk og faktabaserte nyheter. Men det har også å gjøre med at den offentlige samtalen har endret karakter. Folk flest har fått større muligheter til å delta, og redaksjonene må gå i dialog med sitt publikum. Forfatterne av denne boka kaller det et paradigmeskifte i den offentlige debatten.

Boka fra Birgit Røe Mathisen og Lisbeth Morlandstø er både en forskningsrapport og en praktisk rettet lærebok. I bunnen ligger en studie av meningsjournalistikken i regionale nyhetsmedier. Forfatterne har intervjuet redaktører og kommentatorer i seks regionaviser, og de har gjort en innholdsanalyse av kommentarjournalistikken i de samme seks avisene.

Bokas regionale perspektiv er i seg selv forfriskende. Det nasjonale kommentariatet med sitt til tider noe nærsynte Oslo-blikk har jo ellers en tendens til å ta det meste av oppmerksomheten. Men samfunnsoppdraget – med debatt og kommentarer som et viktig element – er ikke mindre viktig på det lokale og regionale nivå. Når informantene i dette prosjektet blir spurt om sin rolle og funksjon som regionale kommentatorer, kan svarene samles i fire stikkord: Meningsbærer, folkeopplyser, kritiker og patriot.

Innholdsanalysen viser imidlertid at den regionale kommentarjournalistikken slett ikke bare diskuterer lokale eller regionale saker. Vel så ofte tar den opp nasjonale og internasjonale forhold. I store regionaviser som Bergens Tidende, Adresseavisen og Stavanger Aftenblad handler mer enn 70 prosent av meningsartiklene om nasjonale og internasjonale temaer. Jeg lurer litt på om ikke forskerne her støtte på metodiske problemer med hensyn til kategorisering. Var kategoriene klare og entydige? I mange av dagens mest brennbare samfunnsspørsmål er lokale, nasjonale og globale elementer vevd tett sammen. Dette er noe som forfatterne også påpeker, men da i form av en normativ henstilling om å gi publikum «det store bildet», ikke som en metodisk utfordring i deres kvantitative analyse.

Kommentatorene i de regionale mediene opplever at det er vanskelig å nå opp i den nasjonale offentlige debatten. Samtlige informanter i denne studien gir uttrykk for dette. Skylda legger de på den navlebeskuende «hovedstadssentrismen». Denne opplevelsen er i seg selv med på å forsterke den lokalpatriotismen som regionmediene til tider er eksponenter for.

Men på sosiale medier kan de nå videre ut og bryte hovedstadsdominansen. Flere informanter uttrykker at det først og fremst er på de nye digitale arenaene at regionale røster og meninger blir spredt. De legger også merke til at meningsjournalistikken deles på sosiale medier i langt større grad enn det nyhetsjournalistikken gjør.

Boka «Kommentaren – en sjanger in endring» er ryddig og oversiktlig disponert. I et fyldig åpningskapittel blir kommentarens status i dagens mediebilde beskrevet og diskutert. Forfatterne gjengir nyere forskning og aktuell debatt om kommentatorrollen.  I kapittel 2 får vi høre om informantenes oppfatning av sin samfunnsrolle. Røe Mathisen og Morlandstø knytter dette til teoretiske perspektiver som makt og offentlighet. I de følgende kapitler gjengis funn og resultater fra analysen, om hvilke tema og saksområder kommentarene dekker; om de formilder tydelige standpunkter eller mer reflekterende analyser; om forholdet mellom kommentar og nyhet, og om kjønns- og aldersfordeling blant kommentatorene. Mange sider ved kommentatorrollen blir diskutert, og forfatterne skriver lett og godt.

Noen vil kanskje stille seg litt spørrende til at hele tekstmaterialet som er gjenstand for analyse i denne studien er hentet fra papiraviser. Er det mulig å gi et fyldestgjørende bilde av dagens kommentarjournalistikk ut fra et slik materiale? Men etter min mening lykkes forfatterne med å levere et bidrag som er aktuelt og relevant. Det skyldes dels at informantene i intervjudelen av studien er reflekterte kommentatorer som har personlige erfaringer med endringene i mediebildet, dels at studien refererer mye nyere forskning på feltet, og dels at forfatterne selv vier plass til å diskutere kommentarjournalistikken og dens forhold til bloggere, sosiale medier og den digitale delekulturen.

Forfatterne aksepterer ikke påstanden om at kommentarjournalistikk er «billig» journalistikk, slik noen forskere hevder. De fremhever at research og innhenting av fakta er en viktig del av kommentatorens jobb, og at sannhetskravet er like viktig i meningsjournalistikken som i nyhetsjournalistikken. Dette er en normativ påstand som det er lett å være enig i. Men denne studien sier lite om arbeidsmengden og ressursbruken i kommentarjournalistikken, utover at informantene selv bedyrer at de gjør et grundig arbeid.

Bokas to siste kapitler er skrevet av den erfarne journalisten og kommentatoren Stein Sneve. Denne delen blir presentert som en praktisk rettet «how-to-do-it»-oppskrift. Deler av innholdet er likevel relativt teoritungt. Vi får en innføring i retorikk, logikk og argumentasjonsteori, og teoretikere fra Aristoteles til Stephen Toulmin og Dagfinn Føllesdal blir gjengitt. Jeg savner referanser til nyere norsk mediefaglig litteratur om temaet, som f eks Jens Kjeldsen. I bokas siste kapittel blir det viet plass til perspektiver hentet fra språkbruksanalyse – med påfallende mange litteraturreferanser til 1990-tallet. Men her er også gode tips og råd til den som skal skrive kommentarer. Og Stein Sneve etterlater ingen tvil om hva som er hans hovedbudskap: Det er argumentet som er kommentarens ryggrad og som skal bære teksten.

Pensumansvarlige ved journalistutdanninger og andre mediestudier bør ta en kikk på denne boka. Kommentarsjangeren fortjener trolig mer oppmerksomhet enn den så langt har fått, både i undervisning og forskning. Denne boka kobler seg på eksisterende teori, den formidler interessant ny kunnskap og forskning om det norske kommentariatet, og den inneholder praktisk og anvendelig lærestoff.