Arthur Berg: Urvestlendingen fra Østlandet

Av Svein Brurås

(Denne artikkelen springer ut av et foredrag holdt på Litteraturhuset i Bergen i oktober 2013. Artikkelen er tidligere publisert i Martin Eide (red.): (2014) «Journalistikkens norske klassikere … ved noen av dem», Universitetsforlaget, Oslo. ) 

Arthur Berg var i nesten 30 år en fargerik og kontroversiell redaktør i avisen Dagen i Bergen. Som meningsbærer og debattant blir han husket for sin slagkraftige språkføring, sin treffsikre logikk og sin aldri sviktende evne til å provosere. Han oppnådde i sin tid en berømmelse som var langt større enn størrelsen på den avisen han ledet skulle tilsi.

 Arthur Berg var født i 1916 i Brunlanes i Vestfold, ikke langt fra Stavern. Han vokste opp på foreldrenes gård under nokså trange økonomiske kår på 1920-tallet. Da han var 18 år, mistet familien slektsgården, like før Arthur – som var odelsgutt – skulle overta. Dette var et tap som gikk sterkt inn på ham, og som preget ham hele livet.[1]

Unge Arthur Berg kom seg med nød og neppe gjennom middelskole og gymnas. Han var svært skoleflink, men måtte av økonomiske grunner ta begge deler på veldig kort tid. Deretter begynte han å studere teologi på Menighetsfakultetet i Oslo. På denne tiden, i siste del av 1930-årene, stod pasifismen sterkt blant studentene både på MF og på andre studiesteder. Temaet ble diskutert støtt og stadig, og dette ble Arthur Berg så lei av og irritert over at han avsluttet studiene brått. «Dette er jo rene landsforræder-anstalten», sa han da han strøk ut døra på MF.[2] Han drog til Kristiansand, og begynte på befalskolen i stedet. Da krigen brøt ut, var han blitt sersjant. Han fikk faktisk vitnemålet sitt den 8.april 1940. Han var med i en tropp soldater som trakk seg ut av byen 9.april da tyskerne kom, de trakk seg nordover i Setesdalen de neste dagene, inntil det kom ordre om demobilisering.

Det var en ordre Arthur Berg ikke fulgte. Han ønsket sterkt å delta i forsvaret av landet, og syklet rundt i Sør-Norge våren 1940 for å lete etter kamper han kunne delta i. Men han fant ingen. Til slutt drog han tilbake til Oslo, hvor han tok opp igjen teologistudiet. Denne gangen fullførte han utdannelsen. Etter en tid havnet han i Sverige, der han ble troppsbefal for de norske såkalte ”politistyrkene”, og han var også feltprest.  Det er svært sjelden at en og samme person er både stridende befal og feltprest. Men Berg stilte som betingelse for å la seg ordinere til feltprest at han fikk være begge deler. Etter krigen oppnådde Arthur Berg kapteins grad før han forlot Forsvaret.

Redaktørstriden

Til Dagen kom Arthur Berg i 1955. Han var ikke sjefredaktør fra første stund. Sjefredaktør var på denne tiden Odd Strand, som noen år tidligere hadde overtatt etter legendariske Johannes Lavik. Arthur Berg ble ansatt som underordnet «redaktør for kristelig avdeling». Det var en ordning som endte i den berømte ”redaktørstriden” i Dagen, en vond periode for avisa og ikke minst for de involverte.

Både sjefredaktør Odd Strand og Arthur Berg trodde nok oppriktig at det skulle gå bra å ha en sjefredaktør og en redaktør nr 2. Går vi inn i hendelsene og dokumentene fra denne tiden, ser vi at begge i utgangspunktet viste velvilje overfor ordningen.  Men sett i ettertid er det ganske klart at dette ikke kunne gå. Striden som oppstod mellom de to ble utløst av at de ikke var helt på linje i kirkepolitiske spørsmål. Odd Strand var mer åpen for den kirkelige reformbevegelsen og utviklingen av et kirkelig demokrati, mens Arthur Berg stod helt og fullt på den lavkirkelige linjen sammen med de frivillige organisasjonene. Men viktigere her var redaktøransvaret, prinsippet om at sjefredaktøren har ansvaret for hele avisens innhold. Odd Strand følte ganske snart – og utvilsomt med rette – at hans myndighet som sjefredaktør ble undergravet. Det var mye frem og tilbake i denne saken. Arthur Berg sa opp sin stilling i avisen, og begynte igjen. Litt senere sa begge redaktørene opp sin stilling. Odd Strand ble journalist i Bergens Tidende, og Arthur Berg ble lærer på Nordhordland Folkehøgskole. Det var imidlertid styremedlemmer som gjerne ville ha Arthur Berg tilbake til avisa. Han lot seg overtale, og kom tilbake i 1957, nå som sjefredaktør.

Ble aldri noen stor journalist

Arthur Berg var aldri noen stor journalist. Dette bygger jeg delvis på egne minner fra tiden i Dagen.[3] Arthur Berg ikke spilte noen fremtredende rolle når avisa skulle fylles og utformes. Det var lederartiklene som var hans gebet. Han deltok på morgenmøter, der han av og til kom med en og annen bemerkning, og han lanserte enkelte tema som han kunne tenke seg at redaksjonen fulgte opp. Hvordan dette skulle gjøres, overlot han til nyhetsredaktøren. Ble det ikke gjort, så gjentok han forslaget sitt neste dag. Men det aller meste av avisas innhold ble planlagt og produsert uten at han blandet seg borti det. Han har heller aldri drevet med noe reportasjearbeid selv, bortsett fra noen få journalistiske åretak den aller første tiden i avisen.

Det fortelles en anekdote fra Dagen-redaksjonen, om en dramatisk nyhetshendelse da hurtigruten gikk på grunn. Jeg vet ikke når og hvor dette skjedde, men Arthur Berg var i alle fall om bord. Dette visste de i Dagens redaksjon da nyheten om grunnstøtingen kom. På denne tiden var Dagen i større grad en allmenn nyhetsavis enn i den senere tid, og i redaksjonen var man opprømt over tanken på å få en førstehånds skildring fra avisens egen medarbeider om bord. Og ganske riktig, etter kort tid kom det en telefon fra redaktøren, som da var kommet seg på land. Han sa: ”Ein av dykk får skriva leiaren til i morgon. Adjø.”  Medarbeiderne på vakt satt måpende og måtte som vanlig bruke et NTB-telegram om hendelsen. Det falt ganske enkelt ikke redaktøren inn at han hadde opplevd en nyhetshendelse og kunne berette førstehånds til sin egen avis.

Redaktøren og paradoksene

Arthur Bergs legning var å være redaktør, ikke journalist. Det var som meningssterk lederskribent og debattant han skaffet seg et navn, og ble berømt i sin samtid. Han var omstridt, han provoserte mange, men han var også beundret og tiljublet.

Mange var fascinert over det de oppfattet som paradoksene (i betydningen tilsynelatende motsigelser) i Arthur Bergs liv og virke. Han var østlendingen som ble selve ur-vestlendingen. Han var født midt i bokmålsland i Vestfold, men bestemte seg for å bli nynorskbruker, og framstod som Ivar Aasen-målets talsmann med i-endinger som sitt kjennetegn. Han var på mange måter politisk radikal, men teologisk konservativ. Han var forsvarsvennen som avskydde pasifisme, men som likevel forsvarte og støttet militærnekterne, også om de nektet på politisk og situasjonsbestemt grunnlag. Han var kristenfolkets talsmann. Samtidig var han KrF sin fremste kritiker og største plageånd i årtier.

Han var teolog med fremragende akademiske evner, men sluttet seg til det lavkirkelige lekfolket. Han snakket og skrev om sin sans for og svakhet for kvinner, men bekjempet tidens feminisme av alle krefter. Han fremstod som en tøff og polemisk kriger i offentlige debatter, men etterlater seg en korrespondanse som viser en ydmyk og varmhjertet mann som bak kulissene pleiet vennskap med sine motstandere.

Venstremann

I motsetning til hva mange tror, var Arthur Berg aldri noen KrF-er. Tvert imot: Han bragte Kristelig Folkeparti til den ytterste fortvilelse med sin harde og vedvarende kritikk.

I den grad Berg hadde noen partitilhørighet, så var det Venstre som var hans parti. Dette var noe han hadde med seg hjemmefra: Begge hans foreldre var Venstre-folk, og det var dette partiet som stod sterkt blant bøndene i Vestfold i mellomkrigstiden. Det var ikke den kulturradikale fløyen, det såkalte Dagblad-Venstre, han sympatiserte med. Nei, det var Bent Røiseland-fløyen, den kristendomsvennlige fløyen som etter Bergs mening også stod for den ekte liberaliteten. Men han ble etter hvert skuffet over Venstre, ikke minst på grunn av EF-striden, men også på grunn av den av-ideologiseringen som han mente rammet partiet. Han stemte på partiet for siste gang i 1961, deretter stemte han sporadisk på Senterpartiet og på KrF, men stadig oftere lot han være å stemme.

Nettopp den kritiske holdningen til KrF var en av de viktigste grunnene til at Arthur Berg var så kontroversiell også blant kristenfolket. Han kjørte langvarige felttog mot KrF både på 1960- og 1970-tallet, fordi han mislikte deler av partiets politikk. Aller hardest var konflikten i første del av 1980-årene, da KrF deltok i regjeringssamarbeid sammen med Høyre. Foran Stortingsvalget i 1981 gjorde KrF et vedtak om at de ikke kunne sitte i regjering uten at denne regjeringen opphevet abortloven, det såkalte ”Tønsberg-vedtaket”.  Så gjorde KrF nettopp det de sa de ikke skulle gjøre, nemlig å gå i regjering med Høyre. Det skjedde i 1983. Dermed pådro partiet seg nok en gang Arthur Bergs vrede. Kampen mot abortloven (eller ”fosterdrapsloven” som han konsekvent kalt den) var viktig for Arthur Berg. Han slo fast at KrF drev med ”politisk prostitusjon”, og han mente det ville være ”langt betre for KrF å sitje på Tinget med ære enn å sitje ved Kongens Bord med vanære”. Og han siterte Ibsen og la til: ”Akkordens ånd er Satan”.

For KrF var det vondt å få en slik kritikk, særlig når den kom fra redaktøren i kristenfolkets egen avis, og enda mer når kritikken vedvarte over uker og måneder. KrF-ere åpnet hver dag avisa Dagen med frykt og beven: hva slags piskeslag blir vi utsatt for i dag?

Oppsigelsene strømmet inn til Dagen i denne tiden. En vesentlig del av avisens abonnenter var (og er) jo KrF-ere, og mange fikk etter hvert nok. Ett år mistet avisen 3.000 abonnenter, av et totalt antall på ca 10.000. Det ble arrangert kampanjer i KrF-kretser for å si opp Dagen. Det ble advart mot Dagen fra prekestoler. Ledende KrF-ere i Bergen mente han brøt avisas vedtekter med angrepene på KrF.

Arthur Berg skjønte ikke denne reaksjonen. At ikke også kristenfolket forstod at deres avis måtte være uavhengig og fri til å kritisere i alle retninger, det skjønte han ikke.

”Eg har tapt alle saker…”

Arthur Bergs redaktørgjerning er sterkt knyttet til et knippe med såkalte ”hjertesaker”. Det handlet om kampen for ”skriftprinsippet”, den konservative og bibeltro teologien, det handlet om å bekjempe kvinnelige prester, om friskolesaken, avholdssak og målsak. Saker som dette var gjengangere i lederspalten, de var såkalte ”føljetonger” som kritikerne kalte dem, og som mange Dagen-abonnenter ble lei av. Kunne han ikke ha et litt bredere perspektiv? Kunne han ikke variere litt mer i hva han skrev om?

Arthur Berg har selv sagt at han har tapt alle sine kampsaker. Det har gått tilbake med alt han har stått for og kjempet for. Han måtte på slutten av sin redaktørtid konstatere at den kristne tro og kultur er blitt svekket i landet vårt. Å hevde en konservativ teologi og ”skriftprinsippet” ble aldri noen vinnersak i offentligheten. Nynorsken har vært i tilbakegang, og partiet Venstre – det en gang så store og innflytelsesrike – er blitt et miniparti. Avholdssaken har ikke akkurat hatt fremgang den heller. Kampen mot kvinnelige prester tapte han relativt raskt, og den lavkirkelige lekmannsbevegelsen har også fått svekket sin innflytelse de siste 50 år.

Nå er det ikke helt riktig at han har tapt alle sine kampsaker. På noen punkter vant han fram. Et eksempel er kampen for friskolene (mange kaller det privatskoler, men Berg kalte det konsekvent for friskoler). På 60-tallet var egentlig de fleste – også i kristenfolket og i KrF – ganske fornøyd med at det fantes et par kristne friskoler, vi hadde Kristelig Gymnasium i Oslo og en realskole nede på Jæren. Men Arthur Berg begynte å argumentere for at denne retten ikke bare skulle gjelde den høyere skole, men på alle nivåer, også barneskolen. Ellers, som han sa, ellers ville jo foreldreretten bare gjelde etter at barna var blitt voksne. Dette var et standpunkt som mange etter hvert kom til å dele.

Den største seieren for Arthur Berg kom i EF-kampen, som endte i triumf. Det var ikke minst denne saken som gjorde Arthur Berg kjent i brede lag av befolkningen. Berg satt i styret for ”Folkebevegelsen mot norsk medlemsskap i EEC”. Dette var en sammensatt forsamling, her satt bondeledere, kommunister, fagforeningsledere og Arthur Berg side ved side. Han trivdes i denne gjengen. Han fant likesinnede i bevegelsen. Og han markerte seg. Når de var samlet til strategimøte, så måtte de jo ha mat. Men før de begynte å spise hadde Arthur Berg noe på hjertet: – Lat meg lesa for maten, er de snill. Joda, ingen hadde noe imot det. Berg får be, med foldede hender og høy bassrøst: – Gud signe maten og Folkerørsla!

Han kastet seg inn i kampen mot EF med en voldsom iver. I tiden før folkeavstemningen i 1972 var han på reise omtrent hele tiden, landet rundt, til møter, foredrag, dueller og demonstrasjoner. Fru Moldestad, sekretærens hans, hadde sin fulle hyre med å holde orden på billetter og hoteller. Det var reiser omtrent hver dag. Han dro av gårde ved arbeidstidens slutt, talte på et møte et eller annet sted om kvelden, tilbake til Bergen neste morgen og rett på jobb; fru Moldestad ble sendt ned på Nydeggers konditori etter fire rundstykker og ”kaffi med fløyte” til frokost. Så skrev han sin leder, sov litt på kontoret ved lunsjtider, og så var det av gårde igjen på ettermiddagen.

Ett forbehold var det dog, som mang en møtearrangør fikk erfare: – Eg held ikkje foredrag på sundagar.

Hvorfor dette intense engasjementet mot norsk medlemsskap i EF? Hans standpunkt var ikke, slik noen hevdet, begrunnet i frykten for at rødvin og katolisisme skulle strømme innover landet. Arthur Bergs viktigste beveggrunn var at det stod om Norges suverenitet. Tanken på å overlate deler av suvereniteten til overnasjonale organer, stred mot alle hans idealer.  Han ville forsvare arven fra Eidsvoll. ”Nei til salg av Norge” – det var saken. Videre spilte hensynet til landbruket en stor rolle for ham. Berg hadde gjerne sett at Norge var mer selvforsynt med matvarer. EF var en trussel mot norsk landbruk, og det var i seg selv god nok grunn til å si nei. Videre veide demokrati-argumentet tungt. Hans syn var at i større enheter blir enkeltmennesket mindre, det gjelder i alle sammenhenger, også her.

Arthur Berg trivdes sammen med de radikale EF-motstanderne. Ikke minst satte han pris på samarbeidet med fagforeningskjempen Ragnar Kalheim, som Berg kalte for ”ei audiovisuell nyting, eit overhendig maskulint mannfolk, tonande radikal og fullstendig utan hemningar. Eg tykte det var so herleg å stå på podiet saman med han”.

Debattanten – på og bak scenen

Når Arthur Berg kastet seg inn i de store polemiske slag, ble ikke bare saken men også debattformen hans et tema i seg selv. Og vurderingene var mildt sagt sprikende. Mange lot seg frydefullt begeistre av den slagkraftige språkføringen og den treffsikre logikken. Men andre irriterte seg over det de mente var usaklighet, påståelighet, kranglevorenhet og det som verre var.

Temperaturen fremgår av en replikkveksling med den gamle KrF-høvdingen Erling Wikborg. Berg skriver: ” – Det er utrolig at Wikborg i aldeles feberfri tilstand kan argumentere slik han gjør”. Wikborg reagerer på saklighetsnivået og svarer: ”Du antyder at jeg ikke argumenterer i feberfri tilstand, altså at jeg ikke er ved mine fulle fem.”. Berg: ”Eg meinte nett det eg skreiv. At han er feberfri.

Biskop Per Lønning var en av Arthur Bergs kjæreste motstandere. Berg legger ikke skjul på sin beundring for denne mannen. Men han skriver også dette. ”Du har ikkje løynd undan di tru på at du og dine meiningsfrendar har mykje betre kjennskap til emnet enn eg og mine meiningsfrendar har. Eg ser fram til den dagen då du reduserar arrogansen til det halve.” Per Lønning tålte godt dette. Det finnes private brev som har gått mellom de to, der Lønning henvender seg til sin ”kjære gamle combattant” og blant annet takker for ”adskillige bevis som jeg har mottatt på din vilje til rettsinn og fair play. Ikke så få ganger har vi tørnet sammen, og en og annen gang har vi lagt på telefonrøret i fortørnelse (…).

Alex Johnson, biskop i Hamar, vårt tradisjonelt mest liberale bispedømme, var en annen person som Berg pleiet vennskap med bak kulissene. Etter en offentlig polemisk feide, skværer de to opp gjennom private brev i etterkant.   ”Kjære Alex Johnson”, skriver Arthur Berg, ”du er ein fantastisk mann. Tusen takk for det siste brevet ditt. (…) Det var stridare og hardare mitt brev. No bed eg deg om orsaking for det. Og so må vår gamle fiendskap halda fram i endå større kjærleik enn før.

Redaktørens uavhengighet

Som redaktør fremstår Arthur Berg med en ualminnelig høy integritet, og et stort mot. Redaktørrollens uavhengighet får en ny dimensjon gjennom måten han utøvde den på.

Begrepet ”uavhengighet” er sentralt i forståelsen av redaktørens samfunnsrolle. Den redaksjonelle frihet og uavhengighet er redaktørinstituttets grunnmur, og et fundament i redaktørenes selvforståelse. Uavhengigheten er Redaktørplakatens kjerne.

Dagen er en avis som oppfattes som – og som vil være – talerør for bestemte grupper i vårt land. Den er talerør for kristenfolket, særlig på Vestlandet. Men aldri om disse gruppene noen gang fikk kontroll over redaktørens penn.

Han kritiserte sine nærmeste. Og det kostet mye. Det kostet abonnenter, det kostet inntekter. Arthur Bergs meninger førte til at tusenvis av abonnenter forsvant, men det kunne ikke falle ham inn å droppe et eneste komma av den grunn. Heller ville han gå dukken med avisa. Under EF-kampen ble avisa også utsatt for annonseboikott, fra næringsdrivende som støttet medlemsskap i EF.  I tillegg til belastningen med å være en av svært få aviser som inntok et nei-standpunkt, og som ble latterliggjort for det, så kostet det penger og tapte inntekter i tillegg.

Mot slutten av Arthur Bergs tid begynte som kjent også andre redaktører å erklære at de ikke lenger ville la seg styre av politiske partier. I dag har alle redaktører i norske nyhetsmedier gjort som Arthur Berg, de har erklært seg uavhengig. Redaktørenes frihet er blitt styrket – i alle fall tilsynelatende. Redaktørens uavhengighet er dessuten blitt lovfestet i en egen Lov om redaksjonell fridom.

I praksis er likevel ikke dette hele bildet. Spørsmålet er jo hvordan redaktørene bruker sin frihet og sin uavhengighet. Friheten kan selvsagt brukes til å gi leserne det de til enhver tid ønsker, til å lage en avis basert på leserundersøkelser og markedsundersøkelser. Det er det motsatte av hva Arthur Berg stod for.

Å ivareta uavhengigheten kostet ekstra mye for Arthur Berg. Leserne av den kristne avisa Dagen har alltid – i større grad enn andre avisers lesere – betraktet denne avisa som sin avis, og som en spesielt verdifull avis i pressefloraen. Kanskje syntes de ikke alltid at avisa var så veldig god, men de holdt den likevel, fordi de ville støtte den.  Da skal det lite til før leserne blir misfornøyde, og griper til det våpenet de mener er mest treffsikkert: Å si opp abonnementet.

Dette våpenet har tusenvis av Dagen-abonnenter brukt opp gjennom årene. Det har ikke rikket Arthur Berg en millimeter.

Mot strømmen

Et slående trekk ved Arthur Bergs personlighet er hans sterke vilje til å gå mot strømmen, til å slutte seg til mindretallet i nær sagt enhver sammenheng. Det var der han trivdes, og det var der han kunne gjøre nytte. Flertallet trengte ikke hans støtte. Skulle han slumpe til å være enig med dem, var det ingen grunn til å gripe til pennen. Det var mindretallet – og i mange tilfeller enkeltmennesket som står alene – som trengte hans støtte.

Han hadde en instinktiv uvilje mot å la seg drive med flertallet, og dette instinktet ser ut til å avgjøre hans posisjon før de saklige argumentene er ferdig utviklet i de ulike sakene. Et eksempel er hans forhold til det nynorske språket. Allerede i 9-10 årsalderen ble Arthur Berg fascinert over nynorsken. Selv om hans barndoms Brunlanes var bokmål-land, så var der jo en dialekt med innslag av nynorskord. Men disse ordene skulle man helst ikke bruke ute blant fremmede. Unge Arthur la merke til at hans sambygdinger begynte å ”knote” når de var et stykke hjemmefra, de la om til litt finere språk enn det de brukte hjemme. Når de kom på butikken, sa de ”mel” og ikke ”mjøl”. Når han selv i sine stiler på skolen skrev ”sjuk”, ble dette rettet til ”syk”. De samme skjedde i enda større grad da han ble student og vanket sammen med andre bondestudenter – som demonstrerte sin status ved å gi avkall på sin hjemmedialekt. Arthur Berg gjorde det motsatte. Han prøvde da å snakke nettopp slik de gjorde i fjøset og på åkeren hjemme.

Senere kom argumentene for nynorsken. Han mente det ganske enkelt er et bedre språk enn bokmål. På nynorsk kan du ikke som i bokmål berge deg i land med tankeløse klisjeer som alltid kan brukes fordi de betyr nesten ingen ting. ”Bokmål er eit praktfullt medium for tankeløysa”, skriver Arthur Berg. Men den som snakker nynorsk, må tenke gjennom hva han skal si. Han får ”beksel og taum på tanken sin”.

En lignende utvikling finner vi i Arthur Bergs engasjement som forsvarsvenn. Når han på 1930-tallet ble en overbevist anti-pasifist, så var det ikke så dype ideologiske overbevisninger som lå bak, men det var en personlig opplevelse av den pasifistiske ”vind” som gikk over landet på denne tiden. Han ville ikke følge med strømmen. Han ønsket ikke å følge den veien de fleste gikk. Han tok befalsutdanning på et tidspunkt da dette var noe av det mest upopulære man kunne gjøre.

Når Arthur Berg valgte seg sine hjertesaker, som ble føljetonger på lederplass, så var det alltid saker der han kunne forfekte mindretallets syn. Noen annet var det jo ikke noe poeng i. Han tok gjerne parti med dem som fikk folkemeningen imot seg. Da en gruppe studenter ved Misjonshøgskolen i Stavanger stod fram og erklærte seg som kristensosialister, fikk de føle vreden og mistilliten fra et nær samstemmig kristenfolk som nærmest regnet dette som frafall fra troen. Mange sperret øynene opp da Arthur Berg tok dem i forsvar. Han delte slett ikke deres politiske syn, men han stilte seg ved deres side da de ble rammet av ”kirketukt på politiske premisser” som han skrev. Da skipsreder Hilmar Reksten ble trukket for retten og anklaget for skatteunndragelser og økonomiske misligheter, markerte Berg seg som en av hans varmeste venner. Reksten skulle vite at noen stod sammen med ham i den tunge tiden. Arthur Berg forsvarte også til det siste byråsjef Harry Lindstrøm som ble dømt for økonomisk utroskap i en berømt rettssak på 1960-tallet. Og da en annen byråsjef på 1980-tallet ble arrestert og tiltalt for spionasje, var Dagen trolig den eneste avisen i landet som ikke brukte den tiltaltes navn. ”Den spionmistenkte byråsjefen” skrev Dagen konsekvent da Arne Treholt var på den absolutte kjendistoppen her i landet.

Da Harry Lindstrøm ble arrestert i 1963, skrev Arthur Berg:

”Avisene oppnådde å forevige mannens, dette medmenneskets mest ydmykende øyeblikk. Hvordan de vil rettferdiggjøre sin fotograferingskunst vet vi ikke. Men at den intet hadde med humanitet å gjøre, det påstår vi. (…) Får han en gang familie, vil hans barn og barnebarn i gamle aviser kunne komme over et NTB-foto der en elsket far eller bestefar for alltid vil dingle i inhumanitetens galge.”

Arthur Berg var helhjertet når han først bestemte seg for noe. Det var lite rom for nyanser og forbehold når han inntok et standpunkt. I kampen mot abortloven var han kompromissløs, og mente at KrF var for vaklende og ettergivende. Og når KrF sviktet, var det ingen annen råd å sette sin lit til Børre Knudsen og hans likesinnede. Vi vet at Arthur Berg nok kunne ha sine innvendinger til metodene som anti-abortaktivistene tok i bruk, men dette sa han aldri offentlig. Hadde han først bestemt seg for å støtte dem, så gjorde han det uten forbehold og den slags svakhetstegn. Det samme gjaldt hans støtte til staten Israel. Den var også helt ubetinget, den var hundre prosent og den gjaldt i ett og alt. Arthur Berg reagerte sterkt når de som kalte seg ”Israels venner” begynte å ”se nyansert” på situasjonen. Selv kom han aldri i skade for å gjøre det.

Det var først i 1950, som 34-åring, at Berg for alvor bestemte seg for at han skulle snakke og skrive nynorsk. Og da var det ikke tidens språknormal han tok i bruk. Nei, det var Ivar Aasens skriftspråk, fra 1800-tallet, med i-endinger og or-endinger han la seg til. Også her gikk han linjen fullt ut.

En kveld i teatret

Det hendte at Arthur Berg gikk i teatret. En kveld var han invitert på premiere på Den Nationale Scene, på Ibsens ”En Folkefiende”. Det var en del prominenser invitert til denne premieren. Og stykket gjorde inntrykk på publikum. De lo der man skulle le, de sukket der det skulle sukkes, og etterpå uttrykte alle sin beundring over stykkets helt, Dr. Stockmann, som advarte befolkningen mot den giftige helsefaren som truet fra byens nye badeanstalt.

Alle i småbyen støttet som kjent Dr. Stockman – en stund. Avisredaktøren også. Men så kom det for en dag hva det ville koste å bøte på skadene, og folket endret mening. Da endret redaktøren også mening. Dr Stockmann ble stående alene igjen. Han endret ikke syn. Han holdt fast ved sin overbevisning – og ble en folkefiende.

På vei ut fra teatersalen fikk Arthur Berg klapp på skulderen, av flere. En av våre fremste rikspolitikere sa til ham at han kunne jo holde hodet høyt, for han var jo ikke som redaktøren i stykket, han var tvert imot som Dr. Stockmann, en redaktør som publikum kunne beundre.

Arthur Berg klarte ikke å svare. Han måtte ut, ut i frisk luft. Og han lurte på: Hva er det med folk? Er ikke de fleste redaktører som de latterlige skikkelsene i Ibsens stykke? Hvorfor ser de det ikke selv? Det er jo ingenting annet enn folkemeningen som leder dem! Alle i teateret er selvsagt enige med Ibsen. Men de ser ikke at så snart de er ute av døren, så er det de selv som spiller de latterlige rollene.

– – – –

 

Referanser:

Brurås, Svein (1987): Arthur Berg. Oslo: Nye Luther Forlag.

Gaarder, Karsten, Torolf Kandahl og Arne Løken (1957): Uttalelse fra Tvistenemnda i saken Dagbladet Dagen vs. redaktør Odd Strand (gjengitt i Dagen 20.mars 1957).

Paulsen, Reidar, Finn Jarle Sæle, Odd Sverre Hove og Erling Severinsen (udatert): Bygg Jerusalems murer. Festskrift til Arthur Berg. Bergen: Visjon.

 

[1] Opplysningene om Arthur Bergs barndom er hentet fra intervjuer som artikkelforfatteren gjorde både med Berg selv og med noen av hans barndomsvenner i 1987. Dette stoffet er – i likhet med andre deler av denne artikkelen – tidligere publisert i boka ”Arthur Berg” (Brurås 1987).

[2] Kilde: Sigvart Riiser, ungdomsvenn av Arthur Berg, i et intervju med Finn Jarle Sæle og Odd Sverre Hove, publisert i heftet ”Bygg Jerusalems murer. Festskrift til Arthur Berg” (udatert).

[3] Artikkelforfatteren arbeidet selv som journalist i Dagen under redaktør Arthur Berg, i flere perioder mellom 1977 og 1985.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s