Kronikk: Faiza og «blodhundene»

(Kronikk publisert i Dagbladet  26.02.2011)

Faiza og «blodhundene»

Svein Brurås, Høgskulen i Volda 

 

TIDSSKRIFTET SAMTIDEN kom denne uken med en sterk historie om pressens arbeidsmetoder i en kriminalsak. NRK-journalisten Ahmed Fawad Ashraf forteller i en større artikkel om hvordan han og hans familie opplevde medienes adferd da hans søster, Faiza Ashraf, ble bortført og drept i februar i fjor. Han retter sterk kritikk mot navngitte journalister i flere av våre største nyhetsmedier.

Fawad Ashraf forteller detaljert om hva som skjedde etter at Faiza ble kidnappet og bortført. Familiens hus ble beleiret av pressefolk, de banket på og ville inn. Ashraf selv fikk telefoner fra minst 15 reportere, noen ringte gjentatte ganger, og i tillegg kom det mengder av tekstmeldinger. Lenge etter at journalistene for lengst burde forstått at familien ikke ønsket kontakt, fortsatte trykket fra pressen. Familien trakk for gardinene for å gjemme seg og hindre innsyn. Men det første de ser neste morgen er en fotograf med en lang telelinse utenfor hageporten. Dette pågikk i flere dager.

DET ER OVERRASKENDE at pressefolk i dag opptrer slik som Ashraf beskriver. For noen år siden var det mer vanlig at pressen var pågående og aggressiv for å få bilder, kommentarer og følelsesutbrudd fra pårørende i sjokk og sorg. I dag ser vi mindre av dette. Såkalte ”death knocks” er sjeldnere, det vil si at journalister banker på pårørendes dør kort tid etter en dramatisk hendelse. Pressen er i så måte blitt bedre.

Situasjonen Ashram beskriver minner om den såkalte Hedrum-saken i 1999. Etter at en ung jente i Vestfold ble funnet drept, opplevde pårørende en temmelig hensynsløs pågang fra nyhetsmediene. Journalister og fotografer tok seg fram til familiens bolig hvor en familie i sorg og sjokk prøvde å gjemme seg for telelinser og tv-kameraer. I Hedrum følte ikke bare pårørende men hele bygda at de ble invadert av pressen. På det meste var det omlag 50 pressefolk som alle var på stoffjakt i området, og som henvendte seg til naboer, venner, klassekamerater, lærere og andre de måtte finne. Dette ble opplevd som et voldsomt og utålelig trykk i en fra før av dramatisk situasjon. Hedrum-saken huskes best fordi nabolaget etablerte et slags borgervern for å jage bort journalister og verne den rammede familien.

PRESSEN TOK SELVKRITIKK etter denne saken. Norsk Journalistlag tok initiativet til en undersøkelse av pressens opptreden i Hedrum, og den kritiske rapporten bidro til at det ble vedtatt nye bestemmelser i Vær Varsom-plakaten om journalisters adferd når de innhenter journalistisk materiale. Journalister har lett for å tenke at pressetikken bare gjelder det som publiseres, men det ble nå fastslått i innledningen til Vær Varsom-plakaten at den gjelder hele den journalistiske arbeidsprosessen, fra innsamling til presentasjon. Dette ble presisert ved kravet om å ”opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen”. Formuleringen er ikke minst rettet mot de som dekker kriminalsaker.

I dagens mediesituasjon er det mange medier som dekker de samme sakene. Både i Hedrum-saken og i Faiza-saken var det trolig det samlede medietrykket som var verst for de pårørende. Dette er det ingen som vil ta ansvar for. – Vi har ingen over-redaktør som kan styre dette, lyder det gjerne fra pressen selv. Men den enkelte redaktør kan faktisk påvirke dette. Når man vet at et stort antall journalister jager en sak, kan man vel be noen av dem finne en annen sak å jobbe med? Når Ashram forteller at det var 6-7 journalister fra ett og samme mediehus som gjerne ville intervjue ham på èn kveld, kan vi også spørre om ikke koordineringen innenfor dette huset kunne vært noe bedre.

I FAIZA-SAKEN skal vi være oppmerksom på at dette fra først av var en forsvinningssak. Det tok flere uker før det ble en drapssak. Faiza var de første ukene savnet. Ingen visste hva som hadde skjedd, saken var en uløst gåte. Når et samfunnsmedlem forsvinner, har det stor offentlig interesse. Det er naturlig at pressen følger saken tett og gjør egne undersøkelser. En intensiv mediedekning kan bidra til sakens oppklaring, for eksempel ved at politiet får inn flere tips. Derfor skal ikke pressen bare være tilbakeholden og varsom, den skal også være kritisk og pågående – men altså ikke overfor pårørende i en traumatisk situasjon.

Forøvrig er ingen saker like. Det finnes eksempler på både forsvinnings- og drapssaker der pårørende har ønsket å samarbeide tett med pressen, og der de i etterkant har vært fornøyd med og glad for pressens aktive rolle i saken. Andre ønsker det annerledes, og opplever enhver kontakt med mediene som uønsket og som en ekstra belastning i en fra før av tung situasjon.

Desto viktigere er det å være lydhør for de pårørendes ønske i den enkelte sak. For pressen må det i alle saker være mulig å sende en varsom henvendelse til familien med spørsmål om de ønsker å si noe. En slik henvendelse bør gå via omveier, enten advokat, hjelpeapparat eller via fjernere pårørende. Når en mistillit til pressen først har etablert seg, virker det mot sin hensikt å mase. Da vil enhver henvendelse bli tolket negativt, uansett om journalisten påberoper seg hensynet til sakens oppklaring, et ønske om å støtte familien, eller – som i Faiza-saken – en kollegial nærhet til et familiemedlem. I denne saken bidro for øvrig spekulasjoner i pressen om at familien selv stod bak bortføringen sterkt til den mistilliten som oppstod. Det ble dessuten publisert negative detaljer om Faizas privatliv som skulle underbygge denne teorien. I ettertid fremstår dette som en grov krenkelse av et forsvarsløst menneske.

DET ER GODT at Fahwad Ashraf skriver om dette. Hans fortelling viser med all tydelighet at medietrykket på familien var for sterkt. Foreløpig er det ikke mye tegn til selvkritikk i pressen, og det kan være ulike oppfatninger om enkelte fakta i saken. Jeg tror kritikken uansett gjør inntrykk på pressefolk, og at den bidrar til større respekt for både offer og pårørende i lignende situasjoner i fremtiden. Det er også godt at Ashraf er konkret og adresserer kritikken til navngitte journalister. De bør tåle det. De er i stand til å forsvare seg. Jeg vet om andre som har større behov for anonymisering i pressen enn journalistene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s