Kronikk: Leveson, England og Norge

(Kronikk publisert i Dagens Næringsliv 08.01.2013)

Leveson, England og Norge

Mens redaktører og politikere i England denne uka møtes for å diskutere Leveson-kommisjonens forslag til ny regulering av mediene, er pressens selvdømmeordning også i vårt land satt under diskusjon. Flere har gitt uttrykk for at Pressens Faglige Utvalg bør få en mer uavhengig posisjon i forhold til mediene, slik dommer Leveson har foreslått for det nye britiske etikk-utvalget

Redaktør Helge Øgrim i Journalisten er blant dem som vil ha ny debatt om Pressens Faglige Utvalg. Han mener det nå bør drøftes om ikke utvalgets sammensetning bør endres slik at representanter utenfor pressen kommer i flertall. Tidligere leserombud i Bergens Tidende, Terje Angelshaug, tar sterkere i og mener at manglende habilitet blant utvalgets medlemmer truer PFUs troverdighet. Enda sterkere sies det på lederplass i Ny Tid: ”PFU er blitt en hellig ku det er på tide å avlive i dens nåværende form”. Ifølge lederskribenten mangler vi ”uhildede vurderinger” av pressen.

Det er vanskelig å forstå hvorfor situasjonen i England skulle tilsi endringer i det norske presseetiske systemet. Forskjellene mellom de to land er store både når det gjelder presseetiske overtramp og systemets virkemåte. Det er ingenting som tilsier at et klageorgan der flertallet består av medlemmer som er hentet utenfor pressen skulle være mer effektivt enn det systemet vi i dag har i vårt land.

Til forskjell fra det engelske Press Complaints Commission fungerer det norske Pressens Faglige Utvalg relativt bra. PFU har oppnådd en sterk posisjon blant journalister og redaktører. Pressefolk opplever det som pinlig og ubehagelig å bli felt i PFU, og utvalgets avgjørelser anses som gjeldende presseetikk. Fellende uttalelser respekteres og gjengis lojalt i de mediene som felles, selv om redaktøren er uenig og kjempet hardt i tilsvarsrunden for å unngå fellelse.

Hva er årsaken til at PFU har oppnådd denne anerkjennelsen? En helt vesentlig årsak er at utvalget er en del av pressens selvjustis, og ikke et eksternt kontrollorgan. Pressens Faglige Utvalg er etablert av og blir drevet av pressen selv. Når noen blir anklaget for brudd på god presseskikk, er det kolleger og fagfolk som tar stilling til klagesaken. Derfor blir utvalget lyttet til av journalister og redaktører.

I dag består Pressens Faglige Utvalg av fire profesjonelle pressefolk og tre såkalte ”representanter for allmennheten”. Samtlige sju medlemmer er imidlertid utpekt av Norsk Presseforbund. PFU er altså bransjens eget utvalg.

Når noen tar til orde for et mer selvstendig og uavhengighet utvalg, så kan det nok finnes argumenter for dette. Økt troverdighet blant publikum og mindre preg av ”bukken og havresekken” er et slikt argument. Men da må vi også ta i betraktning hva som kan gå tapt ved en slik endring. Det som settes på spill er utvalgets autoritet og legitimitet innad i mediebransjen. Det hjelper lite å gjøre PFU mer frittstående og uavhengig dersom resultatet blir et utvalg som mister autoritet og som mediene ikke lenger hører på.

Når et utvalg som skal overvåke pressen er oppnevnt av pressen selv, kan det selvsagt på et vis oppfattes som inhabilt. Pressens Faglige Utvalg er intet uavhengig organ. Det er skreddersydd for medienes eget behov. I sin organisering og virkemåte er det akkurat slik pressen selv ønsker det skal være. Regelverket som ligger til grunn for utvalgets avgjørelser er vedtatt av presseorganisasjonene, og listen for fellelser ligger akkurat der pressen selv ønsker den skal ligge. PFU er pressens eget organ, og tar akkurat så mye hensyn til publikums og ”medieofrenes” behov som pressen selv ser seg tjent med, for å opprettholde sin troverdighet og sin frihet.

Men det er altså nettopp dette som gir utvalget dets autoritet. Her er det kolleger som ”dømmer” kolleger. Det er nettopp systemets karakter av selvjustis som gjør at PFU i dag er et ganske effektivt redskap for å opprettholde en relativt høy presseetisk standard i vårt land. Man bør være varsom med å endre dette. Å la ”allmennheten” i en eller annen form få flertall i PFU kan svekke utvalgets påvirkningskraft og autoritet innad i bransjen.

Blant Levesons mange forslag kan det likevel være andre idéer å hente for å styrke PFUs troverdighet blant det alminnelige publikum. Det kan for eksempel være en klok tanke å involvere allmennheten i revisjoner og forbedringer av presseetikkens regelverk. I dag foregår dette stort sett i stillhet i pressens egne organer. Et annet viktig poeng hos Leveson er at det må være sanksjoner knyttet til fellelser i klageorganet, slik at publikum ser at det svir litt å bryte de presseetiske reglene. Det norske systemet har i dag ingen slike sanksjoner. Leveson foreslår bøter i millionklassen. For oss er det mer naturlig å kikke til Sverige der det praktiseres en moderat ”ekspedisjonsavgift” for de som blir felt for brudd på det presseetiske regelverket.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s