”Media Accountability Systems”: Regulerende krefter mellom marked og lov

(Artikkelen ble først publisert i Norsk Medietidsskrift nr 2-2009) 

Av Svein Brurås

Abstract

Media Accountability Systems (MAS) can be considered as ”a third force” of media regulation between the law and the market. The concept encompasses a number of instruments, characterized by the purpose to create interaction between media and the public and to improve transparency and quality in journalism. But what is ment by ”media accountability”? This article discusses the concept and the term in relation to media responsibility, media control and media freedom. 

 Keywords: Media ethics. Journalism. Accountability. Self-regulation

 ”Media Accountability Systems” omfatter en lang rekke instrumenter for å bedre kommunikasjonen mellom presse og publikum, gjøre redaksjonsarbeidet mer transparent og i siste instans forbedre journalistikkens kvalitet. Konseptet er normativt ved at det insisterer på at pressen skal tjene samfunnet, ikke bare sine eiere. Det ivaretar en tradisjonell ansvarlighetsideologi som kobler mediesystem og samfunnssystem, der medienes kvalitet henger sammen med demokratiets kvalitet. Samtidig er det utfordringer knyttet til konseptets innhold og klarhet, og til dets normative substans og begrunnelse. Artikkelen søker å bidra til en presisering av begrepet ”ansvar” i den presseetiske og mediepolitiske diskurs, og den argumenterer for at bredden av MAS-instrumenter innebærer et potensial for kvalitetsforbedring i pressen.

 

Quis custodiet ipsos custodes? Hvem vokter vokteren? Spørsmålet er et evig tema i samfunnsdebatten,[1] og ble aktualisert da kulturminister Trond Giske sist høst blåste støv av ideen om et medieombud. Pressens egen holdning til forslaget er forutsigbar: Ethvert offentlig tiltak for pressekontroll er uønsket.[2] Motstanden er prinsipiell og ideologisk, men den skjer også med henvisning til pressens selvjustis og et velfungerende ”presseetisk system”. Ikke alle mener dette er tilstrekkelig til å ivareta journalistikkens kvalitet.

Samtidig som pressen nok en gang fraber seg et medieombud, ser vi imidlertid en rekke initiativer rundt om i redaksjoner og mediehus som har til hensikt å imøtekomme kritikk fra publikum, gjøre journalistikken mer ansvarlig og redaksjonsarbeidet mer transparent – og i siste instans forbedre journalistikkens kvalitet. Eksempler på dette kan være Bergens Tidendes etablering av Norges første leserombud; forsøkene i flere redaksjoner med ”redaksjonelt årsregnskap”; Rogalands Avis sin publisering av sine daglige internevalueringer av avisa; og Aftenpostens foreløpig ufullendte idé om å åpne redaksjonsmøtene ved direkteoverføring på nett. Disse initiativene er av forskjellig karakter, men de omfattes alle av begrepet ”Media Accountability Systems” – forkortet MAS.

I denne artikkelen skal jeg ikke dvele ved de konkrete MAS-eksemplers kjennetegn, funksjoner eller effekter. Fokuset er på konsept, ikke empiri. Artikkelen består av tre hoveddeler: Etter en kort introduksjon av MAS-begrepets innhold vil jeg i artikkelens første del peke på begrepets historiske og teoretiske forankring i 1900-tallets såkalt normative presseteori, ikke minst representert ved den amerikanske Hutchins-rapporten fra 1947. Deretter vil jeg med en diskursanalytisk tilnærming drøfte begrepet ”ansvarlighet” og vise hvordan ulike forståelser av dette begrepet preger aktørers ståsted og holdning i spørsmål om medieregulering. I artikkelens siste del vil jeg med støtte i empirisk presseetikkforskning argumentere for verdien av ”en tredje regulerende kraft” mellom marked og jus, og for betydningen av en økt oppmerksomhet mot bredden av MAS-instrumenter. De omfatter nemlig langt mer enn den tradisjonelle og velkjente presseetiske selvdømmeordningen.

Claude-Jean Bertrand og de mange MAS

Media Accountability Systems er et vidt begrep – og et vagt konsept. Det er i første rekke den franske medieforskeren Claude-Jean Bertrand som har utviklet begrepet, og han plasserer seg i en klar normativ tradisjon: Pressen slik vi kjenner den i dag er for dårlig, vi fortjener bedre. Og hvordan kan pressen bli bedre? Jo, ved at den holdes ansvarlig. Til dette formål finnes det en lang rekke ”Media Accountability Systems”, en betegnelse som i henhold til Bertrand omfatter ethvert ikkestatlig virkemiddel for å bedre kvaliteten i de journalistiske mediene.[3]

Claude-Jean Bertrand begynte sitt forskningsarbeid på dette feltet med å studere det som kalles ”Press Councils” – råd, utvalg, klagenemnder – ; så ombudsmenn i pressen, og deretter andre tilgrensende fenomener som han etter hvert samlet i konseptet ”Media Accountability Systems”. Tidlig på 1990-tallet hadde han identifisert 40 ulike varianter av MAS, en liste som han etter hvert har utvidet til 110 punkter.[4] Samtlige har vært i bruk ”somewhere at some time”. Listen er ikke ment å være utfyllende.

For å illustrere hva vi snakker om: Her er noen eksempler i stikkords form på eksisterende Media Accountability Systems:

Interne MAS:[5]

  • Rettelser og beklagelser i spaltene
  • Kritikk i leserbrevspalter o.l.
  • Mediekritisk journalistikk
  • Redaktørens spalte (begrunnelser, forklaringer)
  • Redaksjonelt ”årsregnskap”
  • Interne evalueringer og granskninger
  • Husregler
  • Redaksjonell coaching
  • Priser, æresbevisninger
  • Ombudsmann (i amerikansk betydning av ordet, altså bedriftsintern)
  • Transparente redaksjoner, åpne redaksjonsmøter

Eksterne MAS:

  • Alternative medier
  • Mediekritiske blogger (”watchblogs”)[6]
  • Kildenes egne blogger
  • Protestaksjoner
  • Mediekritiske organisasjoner, ”watchdog institutes”
  • Mediekritisk forskning, litteratur, film, teater, kunst

Kooperative MAS:

  • Ombudsmann (etter svensk modell, altså ekstern, gjerne på nasjonalt nivå)
  • Klageorgan
  • Lokale, regionale og nasjonale utvalg
  • Leserpanel
  • Surveys
  • Publikumsmøter (nettmøter eller i RL)
  • Nettdebatt og -kritikk etter artikler og programmer
  • Brukergenererte sider og programmer. Citizen journalism
  • Offentlige høringer

MAS-konseptet er som vi ser bredt; det favner mange og svært ulike instrumenter. De kan forekomme på lokalt, regionalt, nasjonalt eller internasjonalt nivå. Fellestrekket for de ulike MAS-instrumenter er formålet, nemlig ansvarliggjøring av pressen. Det er blitt hevdet at i det øyeblikk noen ber en nyhetsredaksjon begrunne og forklare ett av sine valg, er ansvarliggjøringsprosessen satt i gang.[7]

Historisk og teoretisk forankring

For å finne røttene til – og et teoretisk ankerfeste for – MAS-tenkningen, må vi kikke i retning av det som i medieforskningen kalles ”normativ teori”. Dette er en sekkebetegnelse på ulike tenkemåter om hvordan medienes rolle i samfunnet bør være. Normative teorier kan favne alt fra sosiologiske funksjonalistiske perspektiver på mediene (holde samfunnet sammen, tilfredsstille behovet for informasjon, utøve makt), demokratiteorier (f.eks. om ”den fjerde statsmakt”), offentlighetsteori, kontraktualistiske perspektiver (privilegier i bytte mot å levere ”public service”) til filosofiske frihetsbegrunnelser i tradisjoner fra Milton og Mills (McQuail 2003). Et felles kjennetegn på normativ teori er at den inneholder målsettinger som ikke kan utledes av eksisterende praksis. Av særlig betydning i vår del av verden har den såkalt sosiale ansvarlighetsteorien hatt, derfor noen ord spesielt om denne:

Den akademiske presseetikken vokste fram i USA i løpet av 1920-årene og brakte etter hvert med seg en pressekritikk som i historisk lys har hatt stor tyngde. Et grunnleggende trekk ved denne kritikken var en underliggende forventning om en ”ansvarlig” presse, det vil si en presse som ivaretar visse samfunnsoppgaver som er av stor betydning i et demokrati. I den kjente Hutchins-kommisjonens rapport fra 1947 er samfunnets forventninger til pressen formulert – som for eksempel forventningen om ”A truthful, comprehensive and intelligent account of the day’s events in a context which gives them meaning”.[8] Dette blir utdypet og konkretisert: Et hovedkrav er at pressen skal være nøyaktig. Den skal ikke lyve. Første ledd i ansvarskjeden er reporteren ved nyhetens kilde. Reporteren må vurdere hvilke kilder som er best. Han må legge vekt på førstehånds observasjon fremfor rykter. Like viktig er det å skille mellom fakta og egne kommentarer.[9] Formuleringene ligger ikke langt unna det vi finner i dagens presseetiske kodekser.

Kommisjonen stiller også andre generelle og overordnede krav til pressen: Den skal blant annet være ”et forum for utveksling av kommentarer og kritikk”. Ansvarlige medier (kommisjonens råd er rettet til alle typer medier) skal også gi ”et representativt bilde av de ulike grupper som konstituerer samfunnet”.

Bakgrunnen for Hutchins-kommisjonens arbeid var en misnøye med journalistikkens og mediebransjens utvikling. Dette gjaldt både innhold og struktur. – Er pressefriheten i fare? spør kommisjonen i første setning i sin rapport, og svarer selv med ett ord: Ja. Begrunnelsen er at mediemakten (i USA) var i ferd med å samles på få hender, og ”the few who are able to use machinery of the press as an instrument of mass communication have not provided a service adequate to the needs of the society”.[10] Trusselen mot pressens frihet kommer altså ikke fra staten. Trusselen er dels en konsekvens av den økonomiske strukturen, og dels et resultat av medieledernes manglende evne til å forstå og akseptere sitt samfunnsansvar. Når pressen ikke klarer å fylle sin viktige rolle i et demokrati, men i stedet gjennom maktkonsentrasjon og uansvarlig journalistikk blir en trussel mot det samme demokratiet, da må enten myndighetene gripe inn eller mediene må kontrollere seg selv. Det første er ikke ønskelig; det vil være et skritt mot totalitarianisme.[11] Underforstått: Selvjustis er påkrevd.

Hutchins-kommisjonens rapport må forstås som et uttrykk for den såkalte ansvarlighetsideologien, og som en kritikk av en liberalistisk medieideologi.[12] I USA ble Hutchins-kommisjonen møtt av ”en sperreild av kritikk” (Raaum 2003:32, jfr. også McQuail 2003:54), ikke minst fra pressen selv. Kravet om ansvarlighet og selvregulering ble oppfattet som en trussel mot de gjengse frihetsidealer. Rapporten fikk – i hvert fall på kort sikt – heller ingen stor effekt på praktisk pressepolitikk og journalistikk. Dog fikk den en viss innflytelse på presseetiske regelsett (som i USA har en lavere status enn hos oss), og på lengre sikt også i mediedebatt og forskning. Større gehør for Hutchins-kommisjonens ideer har det vært i Europa, hvor tankene om pressens ansvarlighet og selvregulering ble oppfattet som mindre radikale.[13]

Ifølge Clifford Christians (2000), som har ført i pennen ”An Intellectual History of Media Ethics”, skjedde det i perioden 1950–1980 lite utvikling av betydning innenfor den akademiske og teoretiske medieetikken. Rundt 1980 oppstod imidlertid en interesse for sammenhengen mellom verdens fattigdomsproblemer, mediepolitikk og journalistisk praksis. Den såkalte MacBride-rapporten (1978) og UNESCOs arbeid med ”Ny internasjonal informasjonsorden” bidro til en medieetisk internasjonalisering. På dette tidspunkt var de globale mediekonglomerater i ferd med å bli dominerende. Samtidig ble mediepolitikken gjenstand for internasjonalt samarbeid, særlig i Europa. I denne perioden ble også medieetikk satt på dagsordenen på internasjonale faglige konferanser, både blant forskere og pressefolk. Den finske medieforskeren Kaarle Nordenstreng initierte på 1980- og 90-tallet komparative studier av selvjustis-systemer i ulike land, særlig av de presseetiske kodekser som på denne tiden ble utformet i mange land. Nordenstrengs (1984) omfattende bokverk om UNESCO-rapporten, et prosjekt han for øvrig selv var sterkt involvert i, var ifølge Christians ”a pathbreaker in international codes of ethics”.

Parallelt med dette vokste det fram en mer filosofisk orientert interesse for ”universal communications ethics”. Finnes det universelt gyldige prinsipper for medieetikken?[14] Dette er fortsatt ”work in progress”, men medieetikken er ugjenkallelig blitt et felles internasjonalt anliggende.

Oppsummerende kan vi si at ideen om det sosialt ansvarlige pressesystem insisterer på at mediene skal tjene samfunnet, – ikke bare sine eiere, heller ikke en statsmakt. Begrunnelsen er at pressen forvalter informasjonsstrømmer som er livsnødvendige i et demokrati. Derfor må det kunne forventes en ansvarlighet, også av kommersielle medier, i forhold til visse gitte kvalitetskrav til journalistikken. Det er denne tenkemåten som revitaliseres hos Bertrand og i de senere års faglige diskurs om MAS.

Det er utfordringer knyttet til MAS-konseptets innhold og klarhet, og til dets normative substans og begrunnelse. Vi har ovenfor henvist til normativ teori – men er dette egentlig noen teori? Er det ikke bare beskrivelser av politiske ideologier og tenkemåter? Hvor ligger den normative begrunnelsen for dem? Den må nødvendigvis være av moralfilosofisk art, altså noe annet enn samfunnsvitenskapelige analyser og beskrivelser. Christians (2000:24–25) kommenterer for øvrig at Hutchins Commission slett ikke gav noe løft til den teoretiske medieetikken. Det kommisjonen bidro med, var et policy-orientert knippe med anbefalinger. Kommisjonen maktet ikke å etablere et klart normativt fundament for pressen i et demokratisk samfunn.[15]

Dermed gjenstår spørsmålet om begrunnelsen for medienes normative samfunnsoppdrag. Hvordan har dette eventuelt oppstått, hvordan begrunnes det og hva inneholder det? MAS har ikke svar på dette. ”Systemet”-begrepet i ”Media Accountability Systems” er i utgangspunktet uten noen etisk substans overhodet. Det sier intet om verdier eller om hva som er godt og vondt; det handler om rammer innenfor hvilke mediekulturen og håndteringen av de etiske spørsmålene utspiller seg.

Trenger vi egentlig normative teorier om media? spør Hallin og Mancini (2004:13). De peker på at studier av journalistikken tradisjonelt har vært preget av normative tilnærminger; man har vært mer opptatt av hvordan journalistikken burde være istedenfor hvordan den er. Ofte har dette skjedd nettopp med enten det såkalt liberale eller det sosialt ansvarlige pressesystemet som målestokk og norm, altså et amerikansk eller vesteuropeisk kulturelt ståsted. Hallin og Mancini velger andre målestokker enn normative idealer i sin komparative analyse av mediesystemer.

Claude-Jean Bertrand vil svare at ja, vi trenger normative teorier. Han spør selv i innledningen til en av sine bøker (2003:vii): Kan menneskeheten overleve uten kvalitetsmedier? Kan menneskeheten overleve uten demokrati? Intet demokrati kan eksistere uten fri formidling av informasjon, debatt og kritikk – og da menes kvalitetsinformasjon: relevant, vesentlig og troverdig. Denis McQuail argumenterer mindre høystemt og mer nyansert, men likevel i samme retning når han konstaterer at medienes rolle i den demokratiske politiske prosess nødvendigvis utløser normative forventninger til hvordan de opptrer. De er uunnværlige mellomledd mellom borgerne og de valgte myndigheter, og hele den demokratiske prosess er avhengig av velinformerte velgere. Likeså på det juridiske felt: Samfunnets maktbruk og de rettslige prosesser er avhengig av åpenhet og innsyn, slik at folket gjennom media ser rettferdighet skje. Mediene er altså ”expected to provide a constant flow of factual information, analysis and comment on essential matters” (McQuail 2003:6–7).

Vi kan legge til at dette normative fundamentet faktisk også er pressens eget; det er selve kjernen i dens uttrykte selvforståelse og selvpresentasjon. ”Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk”, heter det i den norske Vær Varsom-plakatens første kapittel. Resten av kodeksen er en utdyping av hvordan man vil ivareta disse oppgavene.

Begreper og distinksjoner

Media Accountability Systems handler som ordet antyder om en ansvarlig presse. Men hva innebærer egentlig det? Uttrykket ”å være ansvarlig” kan ha ulike betydninger:

  • Det kan innebære en kausalitet. Noen har forårsaket at noe skjedde. Sjåføren er ansvarlig for uhellet fordi han kjørte for fort på det glatte føret. Journalisten hadde ikke kunnskap om temaet for reportasjen, derfor ble artikkelen feilaktig.
  • Det kan innebære et formelt ansvar, som følger en posisjon. Statsråden har ansvaret for trafikksikkerheten. Redaktøren er ansvarlig for innholdet i avisen, også på sine fridager. I jussen kalles dette ”objektivt ansvar”.
  • Det kan innebære en egenskap, en holdning, en dyd. Å være ansvarlig er å opptre i henhold til visse standarder eller forventninger, gjerne slik at konsekvensene blir gode. Motsatsen er en uansvarlig, umoden og lettsindig holdning eller adferd.
  • Det kan innebære en plikt til å utføre bestemte handlinger. Plikten kan være pålagt eller selvvalgt. Pressen vil gjerne være ansvarlig ved å påta seg negative forpliktelser (unngå unødige skadevirkninger av publisering), men er uvillig til å påta seg positive forpliktelser (f.eks. å referere ordførerens tale).

Ansvar, ansvarlighet, ansvarliggjøring. I vår sammenheng trenger begrepene definisjon og presisering. Norsk terminologi er ikke godt egnet til å uttrykke nyanser av stor prinsipiell og analytisk betydning. Det er viktige distinksjoner mellom de engelske ordene responsibility, accountability, answerability og liability som ikke er så lett å uttrykke i norsk språkdrakt.

Responsibility oversettes med ansvar, ansvarlighet, ansvarsforhold, ansvarsfølelse, ansvarsområde. Det kan også bety plikt eller forpliktelse. Accountability oversettes med ansvar, ansvarlighet, ansvarsfølelse, tilregnelighet.[16] De to substantivene ligger altså nær hverandre. Går vi til adjektivene, blir forskjellen noe tydeligere: Responsible oversettes med ansvarlig. Det kan også bety ansvarsfull, ansvarsbevisst, pålitelig. Accountable oversettes med å være ansvarlig for/overfor noe. I det siste tilfellet er det kommet inn et eksternt element, adjektivet blir så å si transitivt. Å være accountable betyr at du kan bli trukket til ansvar, du må forklare og begrunne dine valg overfor andre, du må kort sagt stå til regnskap overfor noen. Jfr. ordet ”account” som også kan bety regnskap, utregning, avregning, konto.

Den amerikanske presseetikeren Lou Hodges legger stor vekt på nettopp denne distinksjonen og begrepsforståelsen når han drøfter journalistikkens ansvarlighet. De to begrepene besvarer i denne sammenhengen to ulike problemstillinger: Responsibility handler om hvem som har ansvaret for å utføre nødvendige (samfunns)oppgaver, for eksempel å formidle vesentlig informasjon, debatt og samfunnskritikk. Accountability handler om hvordan vi som samfunn kan sikre oss at disse oppgavene blir godt utført. Hodges skriver:

The issue of responsibility is: To what social needs should we expect journalists to respond ably? The issue of accountability is: How might society call on journalists to explain and justify the ways they perform the responsibilities given them? Responsibility has to do with defining proper conduct, accountability with compelling it (Lou Hodges i Newton, Hodges og Keith 2004:172).

Det er ifølge Hodges viktig å holde disse to forståelsene av ansvarsbegrepet adskilt: Å være ansvarlig for noe, og å være ansvarlig overfor noen. Han mener at nettopp sammenblandingen av responsibility og accountability var årsaken til at pressen reagerte så sterkt negativt på Hutchins-kommisjonens rapport i 1947. Mens kommisjonen utfordret pressens responsibility, oppfattet pressen selv det som accountability – og mediene betakket seg for å stå til regnskap for en gjeng intellektuelle kontrollører.[17]

Det er fristende å dra parallellen til den norske Verdikommisjonen, som i 1998 utfordret pressen til å gjennomføre en undersøkelse av hvordan den selv oppfylte sin samfunnsrolle. Verdikommisjonen var nedsatt av regjeringen Bondevik, og prosjektet ble gjennomført av pressens eget Institutt for Journalistikk under ledelse av daværende IJ-forsker Sigurd Allern. Allerede før det var kommet i gang, ble prosjektet møtt med sterke mishagsytringer fra sentrale deler av pressen. Dagbladet karakteriserte på lederplass prosjektet som ”en etisk veiestasjon i statlig regi”, mens Aftenpostens redaktør uttrykte skepsis til ”statsoppnevnte utvalg som skal sette seg til doms over pressen”.[18] De noe angstbiterske reaksjonene kan forstås som at pressen ikke oppfattet Verdikommisjonens initiativ som et spørsmål om responsibility, men derimot som et krav om accountability fremsatt av statlige og politiske maktorganer.

Answerability betyr det samme som accountability, men understreker det interpersonlige: Å være answerable to er å svare overfor noen, å være ansvarlig overfor noen. Jeg svarer overfor mine overordnede – om hva jeg bruker arbeidstiden til og om reiseregningen er innenfor regelverket.

Ifølge Patrick Lee Plaisance (2000) er det nettopp den dynamiske interaksjonen mellom et presseorgan og dets publikum som er det sentrale kjennetegnet ved Media Accountability. Det er vel og bra å ha rutiner for rettelser, regler for god yrkesetisk adferd og interne evalueringer av produktet, men ”ansvarlighet” må i denne sammenheng først og fremst forstås som en respons på publikums forventninger og spørsmål, altså som answerability. ”Accountability must be understood as a fluid dynamic of interaction” (Plaisance 2000:258).[19] I dette ligger også at de økte muligheter for respons som nye medier gir, faktisk legger til rette for en styrking og vitalisering av ”media accountability”.

Lisa Newton (2004) understreker på sin side det hierarkiske aspektet ved begrepet ”accountability”. De som sitter i maktposisjoner kan avkreve regnskap fra personer som de har myndighet over, de kan avkreve forklaringer og begrunnelser for sine underordnedes handlinger og valg. Skulle den overordnede kreve endringer, må den underordnede adlyde. Implisitt er også muligheten for konsekvenser dersom ”regnskapet” er utilfredsstillende (Newton et al. 2004:167). På denne måten er arbeidstakeren ansvarlig oppover, overfor sin sjef. Politikeren er ansvarlig ”nedover”, overfor sine velgere. Og profesjonsutøveren? – Every which way, sier Lisa Newton, – både hit og dit. Nettopp her ligger nemlig den profesjonelle ansvarlighetens dilemma. Yrkesutøveren har på den ene side en profesjonell autonomi, basert på ekspertise og eksklusiv kunnskap som klienter og publikum ikke har. Men på den annen side må brukere og publikum ha tilstrekkelig innsyn i profesjonistens virke til at de kan avgjøre om de vil vise ham tillit.

Skjønt – ofte skal det ikke så mye til før folk flest viser profesjonisten tillit. Vi hengir oss til vår nye fastlege eller advokat uten å kjenne noe særlig til dem på forhånd. Vi vet jo at det finnes offentlige autorisasjonsordninger og tilsynsmyndigheter som gjør at vi kan føle oss rimelig trygge på profesjonistens kvalitetsnivå. Ikke så med journalistene. Her finnes intet offentlig tilsyn eller kvalitetssikring. Desto viktigere blir de uformelle mekanismene. For også journalisten er ”accountable” overfor sitt publikum og må kunne svare for sine valg.

Liability er uttrykket som brukes om det juridiske ansvaret. Begrepet kan bety straffansvar (criminal liablity), men også erstatningsansvar, økonomiske forpliktelser, gjeld. For mediene er dette et ansvar som per definisjon er negativt; det vil si at det handler om hva man ikke kan gjøre. Pressen kan bare trekkes til ansvar for krenkelser og skader den har forvoldt; den kan ikke holdes rettslig ansvarlig for manglende oppfyllelse av sin samfunnsoppgave; for ”unnlatelsessynder” eller for dårlig journalistisk kvalitet.

I aktuell mediedebatt kan vi få inntrykk av at mange oppfatter medieansvar som nærmest identisk med et juridisk ansvar. Skillet mellom etikk og jus har lett for å forsvinne. Fremstillingen av ansvarsbegrepets ulike sider og betydningsnyanser bør vise at det juridiske ansvar kun er ett blant flere elementer – og kanskje slett ikke det mest interessante.[20]

MAS, makter og myndigheter

Når diskusjonen om ansvarliggjøring av pressen dukker opp i aktuell mediedebatt, er det ett spørsmål som alltid ligger og dirrer i luften: Er myndighetene involvert? Innebærer de ulike tiltak og ansvarlighetsinstrumenter noen statlig kontroll, direkte eller indirekte? Dette oppfattes av mange som selv testspørsmålet på pressefrihet.

I vårt eget land kjenner vi problemstillingen fra diskusjonen rundt sammensetningen av Pressens Faglige Utvalg. Lenge bestod dette utvalget kun av pressefolk. Men etter hvert ble kritikken av typen ”bukken og havresekken” så pass sterk at presseorganisasjonene åpnet for såkalte ”allmennhetens representanter” i utvalget – først to, senere tre av PFUs i alt sju medlemmer, og det har vært forslag om enda flere. Men – og dette er viktig for pressen – samtlige medlemmer oppnevnes av Norsk Presseforbund. I det øyeblikk allmennhetens representanter blir oppnevnt f.eks. av Stortinget eller av Kulturdepartementet, blir demarkasjonslinjen mellom det frivillige selvdømmesystemet og myndighetene brutt.

Av samme grunn har det politisk oppnevnte Kringkastingsrådet aldri fått samme status og anerkjennelse innad i pressen som PFU.

Medienes uavhengighet i forhold til stat og myndigheter er i praksis ikke et spørsmål om enten–eller, det er alltid snakk om mer eller mindre. Nyhetsmediene lever som kjent ikke totalt løsrevet fra den politiske og juridiske verden. Det finnes lovgivning som gjelder for mediepublisering; selv den mest ihuga liberalist vil erkjenne at slik må det i noen grad være. Staten fastsetter dessuten økonomiske og mediepolitiske rammevilkår – ofte med en målsetting om å fremme ”media accountability”.

I MAS-konseptet slik Bertrand definerer det er enhver statlig medvirkning til journalistikkens forbedring utelukket. Andre fremstillinger inkluderer også statlige reguleringsmekanismer.[21] En kategorisk avskjæring av ethvert offentlig bidrag synes å være nokså firkantet og vil innebære at mange interessante varianter vil falle ut av skjemaet.[22], [23]

Viktig i denne sammenhengen er at et høyest mulig fravær av offentlig medieregulering – altså et liberalistisk system – i praksis fører til andre typer bindinger og trusler mot pressens frihet. Nettopp dette er bakteppet for Hutchins-kommisjonens anbefalinger: Trusselen mot medienes frihet kom etter deres mening ikke fra staten, men fra mediene selv. Mediebedriftene ble samlet på få hender, og mektige medieeiere mistet av syne de samfunnsoppgavene som pressen bør og må ivareta i et moderne demokratisk samfunn. Forventningene til pressen ble ikke lenger oppfylt, kvaliteten sank. Og nettopp dette, sier Hutchins-kommisjonen, er den største trusselen mot pressefriheten. ”The Commission believes that this failure of the press is the greatest danger to its freedom” (Leigh 1947:68). Hvorfor beskytte en presse som ikke tar verken samfunnsansvar eller ansvar for sin egen kvalitet?

Også det sosialt ansvarlige pressesystem setter pressens frihet i høysetet. Men det er ikke bare snakk om en negativ frihet som i liberalismen, altså frihet fra inngrep. Det er en positiv frihet: den skal gjelde alle, den skal innebære rettferdighet, og den må derfor sikres ved målrettede virkemidler. Lovgivning kan være ett slikt virkemiddel; krav om etisk ansvarlighet et annet. Satt på spissen: ”Friheten må begrenses for frihetens skyld”.[24]

Formålet med Media Accountability Systems er å bidra til at journalister og redaktører bevarer sin profesjonelle uavhengighet ikke bare i forhold til myndigheter, men også i forhold til eiere, annonsører, sponsorer og økonomiske samarbeidspartnere – noe som er en forutsetning for at pressen skal fylle sin klassiske samfunnsrolle. MAS vil styrke pressens autonomi og journalisters profesjonalisering. MAS ”help journalists feel solidarity among themselves, and form a true independent profession around a common creed, that is to say a code of ethics” (Bertrand 2008:39).

Frihet og ansvar – oppsummert   

Denis McQuail (2003:203) har fremstilt forholdet mellom pressefrihet og ansvarlighet i form av et skjema som fanger opp flere av de innholdsnyanser og presiseringer av ansvarsbegrepet som vi så langt har drøftet:

 

Free Media

have

Responsibilities

in the form of obligations

which can be either

Assigned or Contracted or Self-Chosen

for which they are held

Accountable

to individuals, organizations or society

(legally, socially or morally)

either in the sense of

Liability or Answerability

for harm caused                  for quality of performance

Figur 1. Skjemaet er utviklet av Denis McQuail og viser forholdet mellom pressefrihet og ansvarlighet

 

Skjemaet innledes med å koble medienes frihet sammen med ansvar, i tradisjonen fra Hutchins-kommisjonen som sterkt understreket at pressen må være ansvarlig for å forbli fri.

Ansvaret innebærer visse forpliktelser, som kan være av tre slag: En forpliktelse kan for det første være pålagt, det vil si foreskrevet av myndigheter i form av lovgivning, reguleringer, lisenser etc. Forpliktelsen kan for det andre være kontraktuell, det vil si at den følger av en uttrykt eller stilltiende gjensidig enighet mellom to parter, her mellom pressen og samfunnet. Forpliktelsen er i dette tilfellet uformell, den kan være lite mer enn en forventning, og sanksjonsmulighetene er langt svakere enn i det første tilfellet. For det tredje kan forpliktelsen være selvvalgt, og innebærer da en rent moralsk forpliktelse til for eksempel å følge en etisk kodeks. Det siste alternativet kan av ulike grunner innebære en sterkere ansvars- og pliktfølelse enn de to første (Hodges 1986:18).

På disse tre måtene kan altså pressen holdes ansvarlig, og må svare for seg overfor enkeltmennesker og samfunnet. Ansvaret blir da av henholdsvis juridisk, sosial eller moralsk karakter. Juridisk kan pressen holdes ansvarlig for forvoldt skade; sosialt og moralsk kan den holdes ansvarlig for sitt kvalitetsnivå.

”En tredje kraft” mellom marked og lov

I praksis reguleres mediene ved hjelp av tre prinsipielt ulike mekanismer: ved hjelp av markedet, ved hjelp av lovgivning, eller ved hjelp av selvdømme, etikk og MAS.

Trekant

Figur 2. Figuren viser de tre ”regulerende krefter”. Modellen er brukt av både Nordenstreng (2000) og Bertrand (2003)

I de fleste land finner vi i dag alle disse tre mekanismene eksisterende side ved side. Alle tre anses som nødvendige – men vektleggingen er ulik, og det en viss omvendt proporsjonalitet mellom dem. En høy grad av markedsstyring betyr et begrenset omfang på de to andre elementene – og omvendt. En velutbygd selvjustis henger gjerne sammen med en begrenset lovgivning – og motsatt.

Erfaring har vist at ingen av de tre elementene kan gjøres overflødig. Lovgivning er nødvendig – for å verne ytringers frihet og en åpenhet i samfunnets prosesser som er livsnødvendig i et demokrati, men også for å beskytte borgere mot skadelig og truende publisering og for å hindre ekstrem maktkonsentrasjon på eiersiden. Lovforbud på ytringsfrihetens felt er imidlertid alltid prinsipielt problematisk, og bør derfor begrenses. Lovpåbud kan heller aldri gi oss kvalitetsmedier. Men det kan kanskje markedet? Ja, i hvert fall i noen grad. TV 2s etablering gjorde NRK bedre. Konkurransen og det frie marked tvinger mediene til en viss lydhørhet overfor publikums preferanser og valg. Men også her er baksiden iøynefallende: Erfaring har vist at kommersielle medier ofte – i noen tidsepoker mer enn i andre, alt etter tidens kulturelle klima – tjener eiernes interesser fremfor publikums; de vil generere høyest mulig profitt med minst mulig innsats. Men den mest lønnsomme journalistikken er ikke alltid den grundige, kritiske og gode.

Det er altså behov for ”en tredje kraft” (Bertrand 2003:15). MAS-konseptets hovedanliggende er at det er gunstig å styrke det tredje hjørnet i trekanten på bekostning av de to andre. Det tredje hjørnet representerer den mest verdifulle reguleringsmekanismen overfor media, selv om den alltid vil måtte eksistere ved siden av de to øvrige (Nordenstreng 2000:77). Og denne ”tredje kraft” er altså et betydelig mer innholdsrikt, mangfoldig, fleksibelt og åpent konsept enn den relativt smale selvjustisen som i vårt land er representert av PFU-systemet.

Pressens forhold til MAS

Virker MAS? Eller er det bare lov og straff som duger for å disiplinere journalistene, slik mange jurister og andre pressekritikere vil hevde?

Effektene av de ulike Media Accountability Systems vet vi foreløpig lite om. Vi vet imidlertid at norske journalister slutter opp om dagens nasjonale selvjustis-system, det vil si Vær Varsom-plakaten og Pressens Faglige Utvalg. Det etiske regelverket anses som viktig og nyttig, og PFU nyter stor respekt.[25] Derimot har bedriftsinterne etiske husregler relativt lav status.[26] For øvrig er her upløyd mark for medieforskning. Enkelte spredte erfaringer er gjort med ”redaksjonelt årsregnskap” og måling av redaksjonell kvalitet. I vårt land burde også etableringen av landets første leserombud i Bergens Tidende være et aktuelt forskningstema. Hvordan arbeider dette ombudet? Har det noen påvirkningskraft? Hvordan forholder kolleger i bedriften seg til leserombudet? Er de skeptiske, av prinsipielle eller andre grunner? Hvordan skiller det norske forsøket seg fra tilsvarende i andre land?

Torbjörn von Krogh har gjennomført en undersøkelse i Sverige om hvordan MAS blir oppfattet og vurdert innenfor og utenfor pressen. Respondentene i hans spørreundersøkelse var henholdsvis redaktører fra større aviser og informasjonsledere fra arbeidslivets organisasjoner. Redaktørene mener at det presseetiske regelverket, det nasjonale presseombudet (PO) og Pressens Opinionsnämnd (PON) er viktige og velfungerende redskaper. Respondentene utenfor pressen har litt mindre tiltro til selvjustis-systemet, og savner blant annet effektive sanksjoner ved brudd på retningslinjene. Begge informantgruppene har tro på verdien av bedriftsinterne leserombud, som det finnes en håndfull av i Sverige. De skiller imidlertid lag i synet på hvordan pressen håndterer klager og kritikk fra leserne og krav om rettelser. Mens redaktørene selv mener at de er lydhøre og har gode rutiner på dette, mener informatørene det er vanskelig å nå fram med korrigeringer. For øvrig har redaktørene sansen for både leserpaneler, faste rutiner for sitatsjekk, og dessuten for forslaget om å utpeke en erfaren journalist som en intern ”djevelens advokat” når store personfokuserte saker bryter løs (von Krogh 2008).

Fra USA gjengir Susan Keith undersøkelser som viser at journalister ikke aksepterer etiske retningslinjer som de ikke har vært med på å utforme selv. De legger heller ikke særlig vekt på kodekser som ikke blir diskutert i redaksjonsrommene. Leserombud har ikke slått veldig godt an om vi ser det amerikanske avisbildet under ett: Av vel 1400 dagsaviser er det om lag 40 som holder seg med et leserombud (Keith i Newton et al. 2004:183). Susan Keith bemerker også journalistenes mistillit til et annet MAS-instrument, nemlig journalistikkforskningen. Weaver og Wilhoit har i sine store journalist-surveys blant annet påvist at journalister i stadig mindre grad leser akademisk kritikk av egen virksomhet. ”Det er liten tvil om at en majoritet (av journalistene, min anm.) ignorerer viktig litteratur som kunne gitt næring til mye intelligent tenkning og betimelige spørsmål til journalistisk praksis”. På den annen side har journalistisk dekning av mediene og deres virksomhet økt i amerikansk journalistikk (Weaver og Wilhoit 1996).

Alt tyder på at pressen også i fremtiden vil ha et ambivalent forhold til Media Accountability Systems. Mediebedrifter og -organisasjoner vil selv både forbedre de eksisterende instrumenter og utvikle nye virkemidler for innsyn og kvalitetsheving i samarbeid med publikum. Samtidig vil de se med skepsis på initiativer som springer ut fra andre miljøer enn pressen selv, enten det er akademia, publikumsgrupper, politikere eller myndigheter. Denne skepsisen er som vi har sett dels prinsipielt begrunnet. Selv om samtlige MAS-instrumenter er kjennetegnet ved at pressen må svare for seg i etterkant – ingen av dem kan på noen måte forhindre publisering i forkant – så har pressen lett for å forveksle krav om ansvarlighet med ekstern kontroll. Men skepsisen kan også ha andre begrunnelser: MAS kan være brysomt, arbeidskrevende – og koster i noen tilfeller en del penger.

Gevinster

Hvilke fordeler vil et sterkere fokus på Media Accountability Systems innebære i forhold til det tradisjonelle selvdømmesystemet? Det kan tenkes flere mulige gevinster; jeg vil kort peke på fire:    

For det første: Media Accountability Systems vektlegger journalistikkens kvalitet på en sterkere og bredere måte enn dagens selvjustis-system har maktet å gjøre.

Pressens Faglige Utvalg er et klageorgan som opp gjennom årene er blitt stadig mer ”jussifisert” (Røssland 1999, Brurås 2009). Det betyr blant annet at utvalget i dag arbeider etter et legalitetsprinsipp som krever at en fellende uttalelse skal være hjemlet i en konkret regelformulering. Utvalget slår ned på regelbrudd og ”overtramp”, men avstår fra å berøre kvalitetsspørsmål i bredere forstand. Pressens Faglige Utvalg vil drive etisk kontroll, men ikke kvalitetskontroll. Utvalget kan gjerne ha oppfatninger om at en nyhetsreportasje ikke holder kvalitetsmessig mål, men hvis den ikke samtidig bryter med en formulert regel i Vær Varsom-plakaten, blir den ikke felt. Det ligger utenfor PFUs mandat å uttale seg om kvaliteten på det journalistiske arbeidet. Man prøver altså å opprettholde et skille mellom etikk og kvalitet.

Derfor får vi disse tilfellene der et høyst mangelfullt journalistisk arbeid blir bedømt til å være ”i samsvar med god presseskikk” fordi det ikke bryter noen regel i kodeksen. Samtidig kan et i de fleste henseender strålende journalistisk arbeid felles som ”brudd på god presseskikk” fordi det på ett punkt bryter med regelverket. Av samme grunn får vi også en situasjon der de tannløse, varsomme og engstelige redaksjoner fremstår som plettfrie og rene i PFU-systemet, mens de dristige, kritiske og pågående nyhetsmedier stadig pådrar seg klager og fellelser.

– Bytt ut ordet ”etikk” med kvalitetskontroll, oppfordrer Claude-Jean Bertrand (1993:vii, 2003:390). Da inkluderes ikke bare journalistenes ”små synder”, men også mediebedriftenes ”store synder”. Det er selvsagt flott at reporteren sørger for korrekte sitater, at hun takker nei til smøring og at hun respekterer folks privatliv. Men langt viktigere er det at mediene ikke bare presenterer kjendiser og kuriosa, og at de ikke lar annonsørene prege det redaksjonelle innholdet (Bertrand 2003:390).

For ordens skyld: Her er det ikke snakk om å bytte ut ett MAS-instrument med noe annet. Det er snakk om å supplere. Pressens Faglige Utvalg har opp gjennom årene vunnet en posisjon som et innflytelsesrikt og anerkjent ”Media Accountability System” i Norge. Men for å ivareta journalistikkens kvalitet i bred forstand, er det nødvendig å rette oppmerksomheten også mot andre MAS-instrumenter, i tillegg til det nasjonale klageutvalget.

For det andre: Media Accountability Systems utfordrer nyhetsmedienes tradisjonelle lukkethet med hensyn til å redegjøre for sine vurderinger, valg og metoder. MAS trekker publikum med i pressens kvalitetsutvikling på en helt annen måte enn et internt selvjustis-arbeid gjør. Dette er ønskelig i lys av pressens samfunnsrolle og av at publikum – også ifølge pressens egen selvforståelse – er dens ”oppdragsgiver”. Nå finnes det selvsagt allerede et stort engasjement blant publikum omkring medienes innhold og journalistenes prestasjoner, noe som kommer til uttrykk i den daglige og kontinuerlige mediedebatt. Poenget her er å integrere dette i et konsept om kvalitetsutvikling og medienes ansvarlighet.

Dette impliserer også et aspekt om publikums ansvarlighet. Ansvarlige samfunnsborgere holder seg orientert og oppdatert ved hjelp av kvalitetsmedier. Den nederlandske medieforskeren Cees Hamelink (2000) har tatt til orde for at også publikum har et etisk ansvar, både for å rettferdiggjøre sin mediebruk og for å engasjere seg kvalitetsdebatten. – Når publikum stiller seg likegyldighet til medienes kvalitet, så kan de faktisk kritiseres for dette, hevder Hamelink. Som et eksempel viser han til undersøkelser om hvor lett det amerikanske publikum aksepterer mediesensur i en krigssituasjon.[27]

Publikums engasjement kan på den annen side også true den redaksjonelle frihet. Dette forekommer når visse grupper – kjennetegnet av sterke preferanser i et bestemt spørsmål, gjerne av moralsk eller lokalpolitisk art – truer med aksjoner dersom redaksjonen ikke etterkommer deres ønsker.

For det tredje: Et sterkere fokus på bredden av Media Accountability Systems vil styrke pressens troverdighet.

Dagens presseetiske system, som først og fremst er et system for håndtering av klager, blir beskyldt for å primært ha et taktisk formål, nemlig å demonstrere at pressen kan holde orden i eget hus. Hensikten er å forhindre en strengere lovregulering som begrenser medienes frihet. Odd Raaum hevder at selvdømmeordningen – foruten å være en form for kollektiv disiplinering av yrkesutøverne – best kan karakteriseres som ”public relation”. Dens effekt ”ligger i at omverdenen kan bli overbevist om at profesjonen har vilje og evne til intern disiplinering, og derfor trygt kan overlates til seg selv i så måte” (Raaum 1999:35–36).

Det er vanskeligere å beskylde MAS i all dets mangfoldighet for å være kun taktisk egeninteresse. MAS omfatter en lang rekke svært ulike mekanismer som alle kan bidra til at publikum blir hørt, og til at journalister og redaktører involverer seg i reell diskusjon med sine brukere. Pressen utfordres til å komme opp med gjennomtenkte begrunnelser for sine journalistiske metoder og sine mer eller mindre rutiniserte redaksjonelle valg. En større lydhørhet overfor kritikk vil øke tilliten mellom pressen og publikum, og slik styrke journalistikkens troverdighet.

For det fjerde: MAS representerer et felt for komparativ forskning. Konseptet er globalt; nettopp derfor er det vagt, påpeker Bertrand (2000:107). Det inkluderer hele bredden av tilnærminger til journalistisk kvalitet og ansvarlighet som vi finner i ulike land, preget av svært forskjellige ideologiske, kulturelle og mediepolitiske tradisjoner.

Representanter for norske presseorganisasjoner fremhever stadig at det norske presseetiske systemet er ”verdens beste”.[28] Svenskene hevder det samme om sitt. Synspunktet er ikke helt urimelig; også Claude-Jean Bertrand finner grunn til å gi pressen i ”Sverige og de nordiske land” (sic) en spesiell karakteristikk som ”highly developed and remarkably responsible media” (Bertrand 2003:xi). Men selv om systemet har vist seg å fungere godt i de nordiske ”demokratisk-korporative pressemodellene” (Hallin og Mancini), kan det i land med en annen kulturell kontekst og pressetradisjon være andre varianter som faller naturlig.

Heller ikke den norske selvdømmeordningen er perfekt og uangripelig. Den kan diskuteres, kritiseres og angripes fra mange ulike perspektiver. Den er ikke uten svake sider. Derfor ser vi også at pressen selv utprøver en rekke andre ideer og mekanismer for å bedre publikumskontakten, øke transparensen i redaksjonsarbeidet og håndtere kritikk. Lignende instrumenter er i virksomhet i andre land. Forskning vil kunne gi svar på hvilke effekter som oppnås under hvilke omstendigheter.

Konklusjon

MAS representerer en bredere og mer relevant tilnærming til spørsmålet om journalistisk ansvarlighet og kvalitet enn det tradisjonelle selvjustis-systemet som i vårt land har fått det meste av oppmerksomheten. Konseptet åpner opp for nye analytiske tilnærminger til forståelse av pressens samfunnsrolle, og for komparative studier av medieutvikling og medieetikk i en tid preget av endring og internasjonalisering. Det har i tillegg et potensial for ”anvendt etikk” ved at det utfordrer pressen til å forklare sine prioriteringer, begrunne sine valg og svare for sine prestasjoner på grunnlag av en normativitet som også er pressens egen.

Media Accountability Systems minner pressen om dens egen selvpresentasjon, og spør om den lykkes i å ivareta sine oppgaver og oppfylle sitt ansvar. MAS er uttrykk for publikums legitime rett til – etter enhver journalistisk publisering, eller mangel på publisering – å spørre redaksjonen: Hvorfor?

 

Noter

[1] Det latinske sitatet er fra den romerske dikteren og satirikeren Juvenal (ca. 60–127 e.Kr.).

[2] For eksempel uttalte generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund i en kommentar til kulturministerens forslag: ”En statlig kontroll med mediene er stikk i strid med alt vi lærer. Er det noen som skal styre mediene, er det i hvert fall ikke staten” (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=526266)

[3] ”A ’media accountability system’ is any, let me stress ANY, non-State instrument (a person, a group, a text, a broadcast, a process, whatever) whose main purpose is to improve news media service, directly or indirectly” (Bertrand 2008:30, jfr. Bertrand 2003:17).

[4] Bertrand 2008:30–31, 38–39. (Bertrand bruker for øvrig skrivemåten M*A*S, inspirert av tv-serien M*A*S*H som var populær på 1990-tallet.)

[5] Bertrand deler inn MAS i henholdsvis interne, eksterne og kooperative. Punktene som gjengis i de tre listene her er delvis hentet fra Bertrand, men er også inspirert av von Krogh 2008, Susan Keith i Newton et al. 2004 samt egne observasjoner.

[6] Den tyske medieforskeren Susanne Fengler har laget en ”typologi” over ulike medieblogger (Fengler 2008:64).

[7] Neil Nemeth, gjengitt i von Krogh 2008:12.

[8] Leigh 1947:21.

[9] Ibid:21–22.

[10] Ibid:1.

[11] Ibid:5.

[12] Begrepene refererer til den innflytelsesrike boka Four Theories of the Press (Siebert et al. 1956/1977) som presenterer en typologi over fire ulike normative ”presseteorier”: den autoritære, den liberalistiske, den sosialt ansvarlige og den sovjet-kommunistiske. Den autoritære er kjennetegnet av statens eller andre makthaveres kontroll over medieinnholdet. Den liberalistiske er det motsatte ytterpunktet; her er statens ansvar kun å sikre at intet hindrer ytringsfrihet, fri etablering og fri konkurranse. Ansvarlighetsideologien søker gjennom visse reguleringer å bøte på noen av svakhetene ved liberalismen ved å bidra til bredde i medieutbudet og til at kvalitetsmedier overlever i konkurransen. Den sovjet-kommunistiske er kjennetegnet ved sensur og statlig kontroll, men skiller seg fra den autoritære ved forestillingen om arbeiderklassens maktovertakelse. Siebert et al. sin fremstilling er omdiskutert. I norsk faglitteratur har blant andre Eli Skogerbø påpekt en analytisk og begrepsmessig problematisk sammenblanding av empiriske observasjoner, historiske generaliseringer, teori og ideologi (Skogerbø 1999:42). Rune Ottosen bemerker at boka bærer preg av å være skrevet under den kalde krigen, med et idealisert bilde av pressens plass i et demokratisk system (Ottosen 2004:70). En nyere – og grundigere – komparativ analyse av ”mediesystemer” er gjort av Hallin og Mancini (2004). Selv om Hallin og Mancini erkjenner at Siebert et al. sitt arbeid ”remains remarkably influential around the world”, mener de – på grunnlag av delvis samme argumenter som hos Skogerbø og Ottosen – at tiden er inne for å gi den gamle boka ”a decent burial” (Hallin og Mancini 2004:7–10).

[13] Christians 2000; Raaum 2003. Clifford Christians (2000:26) peker på Hutchins-kommisjonens innflytelse på EUs ”Protokoll om allmennkringkasting” som ble vedtatt i 1997.

[14] Jfr. for eksempel antologien Communication Ethics and Universal Values (Christians og Traber 1997), som presenterer bearbeidede papers fra en rekke internasjonale konferanser om temaet.

[15] Jfr. også Plaisance (2000:257) som skriver at Hutchins-kommisjonen ”failed to make a significant contribution to our understanding of media accountability”.

[16] Kilde: Ordnett og Gyldendals ordbøker.

[17] Newton et al. 2004:174.

[18] Allern 2001:9–10.

[19] Plaisance understreker også det interaktive element når han formulerer en slags definisjon: ”Media accountability encompasses any of a number of mechanisms that allow for interaction between the journalistic apparatus of a medium and the impressions, rooted in receiver’s set of values, created by messages” (Plaisance 2000:258).

[20] Det ville selvsagt vært gunstig om vi her kunne funnet norske ord og uttrykk som ivaretar de ulike engelske begrepers betydningsnyanser. Jeg kan foreløpig ikke se at det finnes slike som er fullt ut dekkende. Å oversette ”accountability” med f.eks. ”regnskapsplikt” er en mulighet, men kanskje ikke helt treffende gitt de konnotasjoner i retning av ”duty” som det norske termen ”plikt” bærer med seg.

[21] Et eksempel er Susan Keith, som i sin liste nevner Federal Communications Commission, et organ som har visse likhetstrekk med det norske medietilsynet (Keith i Newton et al. 2004:182).

[22] I Danmark er for eksempel Pressenævnet, som tilsvarer vårt Pressens Faglige Utvalg, et lovbestemt organ som får sine medlemmer oppnevnt av Justisdepartementet. Jfr. Medieansvarsloven (DK) kap. 7, samt Raaum 2003:39 og Nordenstreng 2000:82. I en rekke land er for øvrig ”Press Councils” delvis statsfinansiert.

[23] Med utgangspunkt i Hallin og Mancinis fremstilling av forskjellene mellom en nordeuropeisk demokratisk-korporativ pressemodell og en søreuropeisk ”polarized-pluralist”-modell, spekulerer Torbjörn von Krogh: Vil de nasjonale selvjustis-systemene i Nord-Europa i fremtiden bli supplert av lokal og regionale web-baserte systemer, mens Sør-Europa etablerer nasjonal regulering støttet og ledet av myndighetene? (von Krogh 2008:22).

[24] Sitatet skal stamme fra William Ernest Hocking (1873–1966), filosof ved Harvard og medlem av Hutchins Commission, her gjengitt fra Christians 2003:51.

[25] Brurås 2001, 2006.

[26] Dahlstrøm 2008; Brurås 2001.

[27] Hamelink 2000:395.

[28] Odd Raaum (2003:145) siterer flere sentrale personer i det norske selvjustis-systemet som alle har uttrykt dette. Jfr. også redaktørforeningens leder Stein Gauslaa og generalsekretær Nils E. Øy som i en kronikk i Aftenposten høsten 2008 fremhever den norske selvjustisen i journalistiske medier som ”blant de beste i verden”.

 

Referanser

 

Allern, Sigurd (2001): Nyhetsverdier. Om markedsorientering og journalistikk i ti norske aviser. IJ-forlaget, Kristiansand.

Bertrand, Claude-Jean (1993): ”Foreword”, s. v–viii i Christians, Clifford G., John Ferré og Mark Fackler: Good News. Social Ethics and the Press. Oxford University Press, New   York.

Bertrand, Claude-Jean (2000/2002): Media Ethics and Accountability Systems. Transaction Publishers, New Brunswick NJ.

Bertrand, Claude-Jean (2008): ”M*A*S in the Present World. An Overview of Media Accountability Systems”, i Torbjörn von Krogh (ed.): Media Accountability Today … and Tomorrow. Updating the Concept in Theory and Practice. Nordicom, Göteborg.

Bertrand, Claude-Jean (ed.) (2003): An Arsenal for Democracy. Media Accountability Systems. Hampton Press, Cresskill NJ.

Brurås, Svein (2001): Vår ære og vår autonomi. Journalisters syn på yrkesrolle og etikk. Forskningsrapport nr. 44, Høgskulen i Volda.

Brurås, Svein (2006): Pressefolk har respekt for PFU. Paper til Norsk Medieforskerlags 12.nasjonale konferanse, Bergen 2006.

Brurås, Svein (2009): Kriminaljournalistikkens etikk. PFU-uttalelser belyst fra tre moralfilosofiske posisjoner. Dr.avhandling. Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen.

Christians, Clifford G. (2000): ”An Intellectual History of Media Ethics”, i Pattyn, Bart (ed.): Media Ethics. Opening Social Dialogue. Peeters, Leuven.

Christians, Clifford G. (2003): ”Social Responsibility, Corporate Morality, and Codes of Ethics”, i Bertrand, Claude-Jean (ed.): An Arsenal for Democracy. Media Accountability Systems. Hampton Press, Cresskill NJ.

Christians, Clifford G. og Michael Traber (ed.) (1997): Communication Ethics and Universal Values. Sage, London.

Dahlstrøm, Hilde Kristin (2008): ”Nøkler til troverdighet? Etiske husregler i norske nyhetsmedier”, s. 192–210 i Norsk medietidsskrift nr. 3.2008.

Elliott, Deni (ed.) (1986): Responsible Journalism. Sage Publications, Beverly Hills.

Fengler, Susanne (2008): ”Media Journalism and the Power of Blogging Citizens”, i Torbjörn von Krogh (ed.): Media Accountability Today … and Tomorrow. Updating the Concept in Theory and Practice. Nordicom, Göteborg.

Gauslaa, Stein og Nils E. Øy (2008): ”Unødvendig ombud”. Kronikk i Aftenposten 09.10.2008. http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2701479.ece

Hallin, Daniel C. og Paolo Mancini (2004): Comparing Media Systems. Three Models of Media and Politics. Cambridge University Press, Cambridge.

Hamelink, Cees J. (2000): ”Ethics for Media Users”, i Pattyn, Bart (ed.): Media Ethics. Opening Social Dialogue. Peeters, Leuven.

Hodges, Louis W. (1986): ”Defining Press Responsibility. A Functional Approach”, i Elliott, Deni (ed.): Responsible Journalism. Sage Publications, Beverly Hills.

Krogh, Torbjörn von (ed.) (2008): Media Accountability Today … and Tomorrow. Updating       the Concept in Theory and Practice. Nordicom, Göteborg.

Leigh, Robert D. (ed.) (1947): A Free and Responsible Press (Hutchins-kommisjonens rapport.) The University of Chicago Press, Chicago.

McQuail, Denis (2003): Media Accountability and Freedom of Publication. Oxford University Press, Oxford.

Newton, Lisa H., Louis Hodges og Susan Keith (2004): ”Accountability in the Professions: Accountability in Journalism”, s. 166–190 i Journal of Mass Media Ethics, 19:3.

Nordenstreng, Kaarle (1984): The Mass Media Declaration of UNESCO. Ablex, Norwood NJ.

Nordenstreng, Kaarle (2000): ”The Structural Context of Media Ethics. How Media are Regulated in Democratic Society”, i Pattyn, Bart (ed.): Media Ethics. Opening Social Dialogue. Peeters, Leuven.

Ottosen, Rune (2004): I journalistikkens grenseland. Journalistrollen mellom marked og idealer. IJ-forlaget, Kristiansand.

Pattyn, Bart (ed.) (2000): Media Ethics. Opening Social Dialogue. Peeters, Leuven.

Plaisance, Patrick Lee (2000): ”The Concept of Media Accountability Reconsidered”, s. 257–268 i Journal of Mass Media Ethics, 15:4.

Røssland, Lars Arve (1999): Presseskikkens samtale. Samtaleposisjonar for Norsk Presseforbund sitt faglege utval 1930-|1972. Fagbokforlaget, Bergen.

Raaum, Odd (2003): Dressur i pressen. Selvjustis i internasjonalt perspektiv. Universitetsforlaget, Oslo.

Siebert, Fred S., Theodore Peterson og Wilbur Schramm (1977): De fire pressesystemer. Overs. John Solheim. Institutt for journalistikk, Fredrikstad.

Skogerbø, Eli (1999): ”Normativ teori, medier og demokrati”, i Larsen, Peter og Liv Hausken (red.): Medievitenskap. Bind 1: Medier – institusjoner og historie. Fagbokforlaget, Bergen.

Weaver, David H. og G. Cleveland Wilhoit (1996): The American Journalist in the 1990s. US News People at the End of an Era. Lawrence Erlbaum, Mahwah NJ.

Øvrebø, Olav Anders (2008): “Journalism After the Monopoly of Publishing Has Been Broken”, i Torbjörn von Krogh (ed.): Media Accountability Today … and Tomorrow. Updating the Concept in Theory and Practice. Nordicom, Göteborg.

 

– – – – –  x x x x x  – – – – –

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s